Den flygende salmon

På denne turen til Houston skulle jeg for første gang prøve en Airbus 380, verdens største fly. På økonomiklasse ble det ikke noen stor revolusjon, en 3 + 4 + 3 kabin som er vanlig for wide-body fly, og et underholdningsystem som verken var verre eller bedre enn forventet.

Det eneste jeg sitter igjen med, er at når man ser flyets fasong, så synes jeg at jeg ser fasongen til en svømmende laks. Det er egentlig ikke rart, fordi laksen trenger en aerodynamisk fasong når den lyner gjennom elvevannet.

Hva synes du?

Houston Grand Opera - en champagne for snobben (og sulten)

Concert of Arias, finalen i HGO's talentkonkurranse, oppkalt 
etter Eleanor Searle Whitney McCollum (1908 –2002), som
var forkjemper for kulturlivet i Texas' største by, Houston

Det er fredag, og siste arbeidsdag på denne turen til USA, som har inneholdt to leverandørbesøk og som nå avsluttes med et samarbeidsmøte hos kollegaer i Houston om utarbeidelse av en ny arbeidsprosess for teknologiutvikling. 

Jeg har igjen denne kvelden før jeg på morgenen setter meg på flyet hjem til familien. Som vanlig har jeg scrollet gjennom "hva skjer" sidene, og denne gang har jeg fått billetter til byens operahus. Jeg reiser fra jobben kl 1615 og er på hotellet tre kvarter senere. Hviler en halvtime og prøver å stryke blazeren min, skal være i operaen kl 1900.

Allerede her ser jeg, syv år etterpå, at den som besøker Houston må være forberedt på å bruke tid på å forflytte seg. Byens utstrekning er stor, og på veien mellom Marriott hotell Galleria og Jackrabbit Road, der jobbens kontorer lå, passerte jeg hver dag et veikryss med 4 etasjer, en enorm betongkonstruksjon "midt på prærien", og alle disse motoveiene har 8-12 felt.

Veikrysset jeg kjørte hver dag til jobben, der Hwy 290 W
krysser Sam Houston Parkway

 1730 er jeg ute i bilen på vei mot sentrum. Jeg burde ha spist noe, men satser på å finne noe der inne. Møter raskt køen, og står bom stille. Hvor mange biler er det egentlig i denne byen? Det er tett trafikk i begge retninger. Skifter de på å være i sentrum?

Omsider svinger jeg av I-45 rett inn i skyskraperjungelen. I solnedgangen finner jeg et halvtomt parkeringshus ved Bajou-elven, parkerer bilen og tar heisen til toppen for å ta noen bilder med mobilen. Bildene er ingen god reklame for tidlige megapixel kamera.

På gaten spør jeg meg for, og finner raskt teateret. Har 20 minutter ekstra, men finner ingen hurtigmatkjede. Tusenvis av små, stærlignende svarte fugler med lange haler og lange, spisse nebb sitter og skråler aldeles forferdelig i parken rundt teateret. Kanskje er det for å mobbe meg, eller er det et illevarslende omen om en ulykke på reisen?

Rundt hjørnet, og snakk om å komme til et snobbete arrangement! Utenfor salen står limousinene. De andre snobbene kommer i svarte luksusbiler som sjåfører på rekke og rad står klar til å kjøre i garasjen. Nøklene samles på en stor tavle, der en fet mann med hvit skjorte og vest har full kontroll.

 

Skyskrapere i Houston

Skyskrapere i Houston i solnedgang

Vi går inn på en rød løper, viser billettene våre, og får et glass champagne stukket i hånden. Den er kald og god, og får meg til å slappe av mens jeg beskuer folkemassen i lokalet. Her er det hvitsnipp og sløyfer, ballkjoler og perlekjeder, og avisjournalister går rundt og tar bilder av de som går for å være noe. Det virker som om alle kjenner alle, men så snart jeg er kommet meg litt opp i trappene og får oversikt, ser jeg at det er mange som meg, litt mer tilfeldig besøkende og sikkert også andre forretningsfolk på solotur.

Det vrimlet av fine folk i foajeen, og jeg
unnet meg et glass champagne for å
salutere kveldens begivenhet

Houston Grand Opera er privat bygget og finansiert. Det står noen store banker og andre bedrifter bak, Dette forklarer nok litt av personfokuset på den røde løperen. Noens penger har bygget dette, og det fortjener selvsagt oppmerksomhet. Institusjonen her har britisk ledelse, og de har ambisjoner om å bli verdens beste akademi for unge sang talenter. Dagens forestilling er nettopp finalen i den årlige sangkonkurransen, så jeg har havnet midt i hjertet av kulturprogrammet her i oljebyen.

Salen er ikke mer enn 20 år gammel, og er ikke spesielt overdådig, faktisk ganske strippet for slikt. Rødfargen fra løperen ute, og fra det offisielle programmet, går igjen i dekoren, røde tepper og røde seter. Jeg må ta heisen opp til 5. etasje for å komme ut på mezzaninen, som er kjempebratt. Har sete FF-E1, som er helt nede ved kanten, ganske midt på. Kikker rett ned på fiffene under meg.

Til Eleanor McCollum Competition var det påmeldt over 400 deltagere, fra 10 forskjellige land. Når vi nå er kommet til finalen, the Concert of Arias, er det en mexikaner, en armener og seks amerikanere igjen. Bare 3 av dem er jenter, 2 sopraner og en mezzo-sopran. 

Det skal noe til i klassisk sang verdenen å komme seg opp av massene og ut i rampelyset. Det er ikke nok å synge rent og riktig, man må ha karisma, en aura av mystikk og gjerne et pent utseende. Så blir man da også store internasjonale stjerner hvis man lykkes, og i motsetning til mange av popverdenens tilsvarende stjerner, respektert for alle de nevne egenskapene. Gjerne også genierklært hvis man er litt eksentrisk, slik den sære Maria Callas og den dameglade Pavarotti.

Alle de 8 finalistene synger en selvvalgt arie, og deretter velger dommerne en av de ariene som kandidatene har satt opp som alternativer i programmet.

Fra den bratte mezzaninen før forestillingen begynte.
Jeg hadde plass nede ved rekkverket, en utmerket
plass for å høre og betrakte

Etter 16 arier var det pause, og vi skulle gi vår stemme på den vi mente var best. Jeg stemte på den ene sopranen, som sang veldig bra på det stykket dommerne hadde valgt for henne, en arie fra Händels opera Giulio Cesare. I rollen som Kleopatra, en av operaens mest krevende og inspirerende roller, synger sopranen 8 sanger. Personlig synes jeg dette var vinneren, og puttet en lapp med hennes navn på i en boks i foajeen.

Etter pausen var det presentasjoner av de som hadde gitt penger til operaen, og noen av disse holdt taler. Det ble vist bilder av noen av de som har sunget i HGO i de 30 årene den har eksistert, masse klapping og jubel når favorittene kom opp. Mest jubel var det da de peneste sopranene kom på skjermen, da hørte du mannfolka brumme sitt bifall og enkelte av dem ropte Bravo!

Så ble vinnerne presentert, og min favoritt vant både publikumsprisen og juriens premie. Hun het Caitlin Lynch, og hennes senere karriere kan dere lese på hennes hjemmesider.

Vinnerne av finalen

Etter forestillingen skulle fiffen spise buffet, mens vi andre tok bena fatt. Jeg ruslet rundt i downtown for å finne en restaurant, men fant ingenting som fristet. Dårlige greier. Minst 3-4 andre store saler her i Theatre district, bla Jesse James Hall for Performing Arts, som huser Houston Symphony Orchestra. Andre steder var det musikaler. Jeg fant bilen igjen og kjørte til hotellet.

Bestilte en kyllingsandwich med pomfrit, og begynte på en meksikansk spillefilm som var så dårlig at jeg sovnet fra den ca. 2300.

Hotellanmeldelse #3: Trist utgangspunkt, men stort hjerte

Best Western Kennedy Airport, 

Vi kom frem kl 3 på natten, norsk tid, og hadde ikke planlagt å bruke mye penger på en sovefabrikk ved flyplassen, ettersom hensikten kun var å få seg litt søvn før to dager i storbyen New York. Og førsteinntrykket var som ventet, ikke noe mer enn et kjedelig skall.

Men, da vi kom på rommet på Best Western Kennedy Airport, og oppdaget brevet fra General Manager på pulten, som uttrykte sin målsetning om å levere "a perfect 10" hver gang, ble jeg litt nysgjerrig. Om man kan klare dette med begrensede ressurser, da tyder det på god ledelse og et stort hjerte.

Men, jeg er skuffet! Og det er ikke bare fordi jeg synes amerikanske stikkontakter er talentløse...

Varmepumpen ser ny ut. Den står i vinduet (ettermontert) og bråker så mye av vi må dra ut ledningen for å få sove. Rommet blir umiddelbart kaldt. Baderommet har en strålepære i taket som eneste oppvarming, flisene er så iskalde at vi vurderer å ikke dusje før på neste hotell.

Frokostbuffeten på hotellet. Vi venter på eggene...

Den gratis frokosten det reklameres for, er latterlig i forhold til hva vi f.eks har opplevd på hoteller med tilsvarende antall stjerner i Østen, f.eks på Sri Lanka. Magert utvalgt, skranglede husgeråd og engangs-bestikk. Dette er liksom verdens mest velutviklede land?

Det er tydelig at de belgiske vaffeljernene var populære, for de var kontinuerlig i bruk. Et par amerikanske mørke damer svelget dem ned med store mengder krem fra tube. Kvalitetsfrokost. Ikke rart de kjolene bulet kraftig på feil steder.

Kjøkkendamen, ja vi kaller henne ikke kokka, hadde ikke verdens hyggeligste arbeidsplass, trangt og tungvint. Hun så sliten ut, og selv om vi forsøkte å være hyggelig mot henne, så smilte hun bare halvhjertet.

Men senga var god, og vi sov faktisk veldig godt, så det trekker opp helheten. Det var faktisk det vi kom hit for!

Så kjære General Manager: Bra forsøk, men dere nådde ikke helt opp!

Takk for oss!

Poeng etter Terje's hotellskala:

Subjektiv opplevelse i øyeblikket: 4

Utnyttelse av hotellets fasiliteter: 4

Kult stæsj: 4

Mat og Service: 5

Kvalitet på madrass: 8

Sum: 25 (akkurat midt på treet)

Innbydende teppe med innebygd telehiv  på gulvet i iskald korridor

Men ingen slår amerikanerne på informasjon.
Selv skiltet til maskinrommet er teksten
på blindespråk

Brevet fra General Manager

Grisevær og tøffe båter

Edda Fauna, sett fra møterommet

I dag er det et skikkelig grisevær i Haugesund. Det regner, sludder og snør om hverandre, og det kommer vannrett inn fra havet. Å gå over Risøybrua og til jobb er å kjempe seg mot elementene. Det er både tøft, frisk og litt kaldt på en gang. Paraplyen vrenger seg, jakka blir våt og jeg ser ut som en druknet katt når jeg kommer inn i kantinen.

Har lånt meg en møterom som kontor, med utsikt rett ut på havna. Her ligger det to båter i dag, Edda Fauna og Normand Reach. I tillegg kommer Utsira båten innom med jevne mellomrom.

Edda Fauna er omtalt som et Multi-Purpose Vessel, med mye spesialutstyr for vedlikeholdsjobber på dypt vann. Det er hjemmehørende her i Haugesund, og leid ut til DeepOcean. Mannskap på 55 personer, fordelt på to skift, og 6 kraftige motorer i bunnen av skroget. Det kostet ca. 650 millioner å bygge.

Det er festlig å lese fra utstyrslisten at jeg har vært konsulent hos minst en av hovedleverandørene.

Se en nøyaktig beskrivelse av skipet her: Omtale av Edda Fauna

Den andre båten, heter Normand Reach og er en del nyere, bare et halvt år siden det ble bygget i Romania og utrustet i Norge. Det er et spesialfartøy for vedlikehold av installasjoner på havbunnen. Det har egen hangar for ROV (Remote Underwater Vessel), og et stabiliseringssystem som gjør at det kan stå helt stille selv om det er bølger og vind.

Normand Reach sett fra møterommet

India Gate og ensomhetens forbannelse

Det er sjeldent man finner bord for én person på restaurant.
Som venterett ble det servert et syltynt Papadam brød,
med spisskumen, med hakket agurk og myntedressing

Det siste året har jeg fått en spesiell interesse for å prøve ut indisk mat. Hva det kommer av, vet jeg ikke, men det fascinerer meg at med mange av de samme ingrediensene som vårt vanlige norske kjøkken, bare satt sammen på en helt annerledes måte, får man lekre retter som både ser og smaker annerledes enn vi er vant til.

I dag er jeg på min andre vestlandstur denne uken, denne gang med overnatting. Som gjenganger her i Haugesund, har jeg selvsagt vært på de fleste av byens restauranter tidligere. Det var indisk jeg kjente mest lyst til, og da ligger det et flott sted nede ved Smedasundet, ved Amanda Hotell, som heter India Gate.

På veien bortover kaien, i et rufsete vestlandsvær med vind fra sørvest og tendenser til sludd, gikk det opp for meg hvor meningsløst det egentlig er å gå på restaurant alene. Du går liksom ikke på restaurant og ber om et bord til én! Du sier det til hovmester, og ordene faller liksom rett i bakken. Hele restauranten snur seg mot deg og lurer på hvilken stakkar du er som må spise alene.

Nei, man må ha noen å dele de gode opplevelsene med!

Beef Curry til hovedrett. En mild smak, og ikke så sterkt
som indisk mat kan lages. Kjøttet var mørt og godt, det var
et stor pluss og reddet kvelden.

Nåja, slik er det nå engang, med ensomhetens forbannelse. Selv ikke de beste opplevelsene blir fullkomne. Glansen av dem er borte, og når du kommer hjem er det egentlig ingen som er interessert i å høre deg fortelle. Delte opplevelser derimot, kan man dele i årevis og ta opp igjen i alderdommen som et bibliotek av gode minner.

India gate er et helt ålreit sted, med veggene fulle av elefanter, sarikledde kvinner og sure gudestatuetter. Det er sånn passe stort for en middels stor by, men østeuropeisk betjening som ikke kunne norsk, det passet liksom ikke inn. De var hyggelige nok, men jeg vil heller gjøre som på restauranten "Gutta fra Calcutta" i Oslo, sitte og diskutere cricket med innehaveren.

De største stjernene jeg har møtt (bokstavelig talt)

Philips Arena er hjemmebanen til Atlanta Hawks. De
som er opptatt av stereo-komponenter kjenner nok igjen
logoen til den kjente fabrikken.

Jeg var på vei hjem fra revisjonsarbeid i North Carolina, hos en imponerende fabrikk som drev med keramiske produkter til tog og jernbane, industri og masse annet, også oljeindustrien som jeg representerte. Firmaet skulle støpe sammen et keramikkrør med syrefast stål i en avansert prosess. Overgangen måtte ikke lekke, ellers var hele produktet vårt modent for skraphaugen.

Hjem var i denne settingen et hotell i Atlanta, som jeg tidligere har skrevet en anmeldelse av, og på veien inn i den tidligere OL byen, ble jeg sittende fast i bilkø. Jeg kunne se hotellet mitt fra motorveien flere kilometer unna, men klokken tikket og gikk. Jeg begynte å bli litt stresset, for jeg hadde dagen før ordnet meg en billett til NBA kamp mellom Atlanta Hawks og LA Lakers, med superstjernen Kobe Bryant i spissen.

Dagens middag, pølse og øl i plastikkglass

Ettermiddagsrushet ga seg til slutt, og jeg smatt bilen inn i garasjekjelleren til hotellet, tok en lynrask dusj og spaserte mot til Philips Arena, på andre siden av Millennium Plaza. Billetten hentet jeg i en liten luke for pre-booked tickets, der jeg ved å vise samme kredittkort som jeg brukte ved bestillingen, fikk min billett i hånden.

Vel inne på arenaen, rakk jeg til og med en primitiv middag bestående av pølse og øl i plastikkglass.

På dette tidspunktet, i februar 2008, var Philips Arena ikke bare hjemmebanen til Atlanta Hawks i NBA, men også NHL laget Atlanta Thrashers. Helgen før mitt besøk var det NHL All-Star Weekend her i Atlanta, med sine ferdighetskonkurranser og selvfølgelig en kamp mellom Øst og Vest. Hjemmelaget var representert av en russer som het Ilya Kovalchuk, en ikke helt ukjent legende, som nå (2015) spiller sammen med Patrick Thoresen i KHL. Dette er den eneste gangen NHL All-star har gjestet Atlanta, for hele laget

Hotellet mitt, i midten på bildet, var
dekorert med reklame for den allerede
anholdte All-star weekend i Atlanta

flyttet senere til Winnipeg og ble hetende Winnipeg Jets. Andre kjente navn i denne kampen var Rick Nash, Dion Phaneouf og Evngeni Malkin, stjerner som fortsatt produserer i verdens tøffeste ishockeyliga.

Men, nå har det ikke hockey dette skulle handle om, men basketball, en idrett som så dagens lys her i Nord-Amerika, og som er en av verdens største idretter. Ja, bokstavelig talt, for det er ikke smågutter som driver med denne sporten.

Etter at jeg hadde funnet mitt sete midt bak den ene kurven, og spist opp kvalitetsmiddagen, tok med meg mitt kamera ned på parketten. Her kom jeg tett på spillerne til Hawks som drev og varmet opp. De så forholdsvis normale ut, helt til det dukket opp andre folk ved siden av dem. Da så jeg hvor store de var. Det var som å se Goliat i utfoldelse, og ballene (de er ganske store for oss vanlige), var som tennisballer i armene deres. Ikke rart de kan trylle med dem!

Det var stor stemning blandt de 18000 menneskene i arenaen da spillerne kom på banen. Mesterlaget fra California tok ganske raskt en ledelse i kampen, men stjernen deres var langt fra så brilliant som man kunne håpe. Han så litt molefonken ut, og prøvde seg av og til på noen halvhjertede angrep.

Atlanta Hawks varmer opp før kampen. Like etterpå ble jeg kastet
opp på tribunen igjen i mangel på pressekort... Du ser purken til
venstre i bildet.

Men, de hadde en annen stjerne som skinte, og det var spanjolen Paul Gasol, på nesten 3 meter. Han var akkurat tradet til Lakers, og viste seg stort frem i denne kampen. For en hvit europeer er det morsomt å se en annen hvit europeer banke sine hjemmelagde, fargede motstandere.

Det ble en spennende kamp, med mye action både i kampen og i pausene. Det var regelrett sirkus når spillerne var garderoben, med duskedamer og spretne små gutteknotter på trampoline. Til slutt var det hjemmelagets fighting spirit som ble avgjørende. Hawks vant kampen 98 - 95 etter en forrykende avslutning på kampen. Den store stjernen Kobe Bryant, ruslet slukøret av banen med bare 11 poeng. Ikke helt vanlig for en som lå på nærmere 30 i snitt pr kamp, og som senere skulle bli kåret på årets lag i NBA.

Kobe Bryant (nr. 24) forsøker seg her med en 3-poenger idet det er igjen
9 sekunder på skudd-klokken 

Spanjolen Paul Gasol (nr. 16) kommer her under kurven og legger en
2-poenger.

Etter kampen var jeg omtrent like sulten som da jeg kom. Pølsa og pomfritten var ikke rare føden for en som jobber hardt i utlandet. Jeg stakk derfor innom en kjederestaurant på andre siden av gaten for inngangen til hotellet mitt og kjøpte en bankers quesadilla.

Mens jeg satt der og spiste kylling, rømme og most avokado, ble det plutselig veldig liv i restauranten. Inn fra kulda (hvis man kan kalle 15 grader for kaldt) kom et følge av store, fargede menn, og midtpunktet i gjengen var det noe kjent med. Det gikk fort opp for meg at han spilte basketball, og hadde nr. 24 på drakta. En av verdens mest profilerte idrettsutøvere satt plutselig ved nabobordet, og han så helt normal ut. Hygget seg (eller trøstespiste) på restaurant med kompiser fra laget.

Jeg snek meg bort til bordet hans etter en stund, og fikk autografen hans på min kampbillett. Et lite nikk fra stjernen, og en krusedull, var alt jeg fikk. Skal man vurdere dette souveniret etter antall poeng i dagens kamp, var det en billig sak. Skal man dømme etter antallet hits på google, er det et klenodie.

Men jeg har mistet det, og sitter kun tilbake med denne skrønen....

Da kampen var slutt, hadde haukene slått kjempene,
etter imponerende 30 poeng i siste periode av fire

Kampfakta!! <---- Link

Perseren som nesten døde

Redningsflåte trening i svømmehallen på Kish Island

Vi ble hentet av en van og kjørt til svømmehallen. Jeg husker godt hvordan den ene rundkjøringen forsøkte å overgå den andre med større og mer spektakulære statuer, monumenter eller sjeldne trær. I hver rundkjøring sto det noen og vannet plantene med vannslanger fra lastebiler med vanntanker på planet. Langs veien så det ut som vi var i tropene. Sannheten var mer brutal, vi var i ørkenområdet i den Persiske Gulf.

Dette er Iran, men også her finnes det innendørs svømmehaller. En av disse lå langt utenfor byen, nesten helt borte i det arabiske kvarteret. Det var hit vi var på vei, for Kish Island Safety Training Center skulle ha svømmetrening og redningsflåtetrening med oljearbeidere fra gulfen.

Her trener oljearbeiderne på livredding i sjøen. Det
viste seg å være nyttig på dette kurset, bokstavelig talt.

Jeg fikk være med som bisitter på kurset, men det var like før jeg ble våt selv, for midt i undervisningen, ble det plutselig alvor. En av iranerne på kurset taklet tydeligvis ikke svømmingen, for plutselig lå han på bunn av bassenget uten å røre seg. Dette oppdaget en av de norske instruktørene, som lynraskt dykket ned og hentet mannen opp.

Siden jeg ikke hadde noen funksjon i selve opplæringen, så ble det meg som fulgte mannen på sykehuset for sjekk i ettertid. Det feilte ham ingenting, men meg satt det en støkk i. Det er så fort gjort at noens stolthet kommer i veien, og man hopper uti selv om man vet at svømmerferdighetene er lik null.

Med skitten olabukse på mottagelse i ambassaden

Irans ambassade i Oslo

En vinter for 10 år siden dukket det plutselig opp et spennende brev i postkassen vår. Det var en invitasjon til å feire Folkerepublikken Irans nasjonaldag, og 25 års jubileet for den iranske revolusjonen, med en mottagelse på Irans ambassade på Frogner i Oslo.

Ja, jeg hadde vært i Iran for å forsøke å gjøre business, og ja, jeg hadde utvekslet epost med mine kontakter i Iran i ettertid. Vi hadde sågar hatt møter med ledelsen i det nyopprettede Innovasjon Norge for å få støtte til å starte vår virksomhet der i landet.

På en restaurant i Oslo hadde jeg også hatt et møte med fetteren til hun som eide internettkafeen jeg vanligvis tilbrakte ettermiddagene på Kish Island.

Jeg satt derfor umåtelig pris på invitasjonen, men måtte gå litt i tenkeboksen. Støttet jeg virkelig kuppet der shahen av Iran ble styrtet til fordel for et religiøst regime som var i sterk opposisjon i Vesten. For 25 år siden tok ayatollahene makten i Iran. Hvor mye ville jeg assosieres med dem?

Iran's revolusjon i 1979

Etter en tenkeperiode bestemte jeg meg for å gå.

Men, på dagen var jeg først på jobb, og ble forsinket slik at jeg ikke rakk hjem for å skifte, slik jeg hadde planlagt. Og ikke nok med at jeg hadde på meg olabukse, den var blitt skitten av veisalt og sørpe fra bilen. Krise!

Det var ingen vei utenom, jeg gikk allikevel,

Da jeg ankom ambassaden og viste frem invitasjonen til vaktene, havnet jeg i en lang kø som gikk opp hele trappen til andre etasje. Her på toppen av trappen sto ambassadøren. Jeg tok ham i hånda, ristet den forsiktig, og sa "til lykke med nasjonaldagen"!

Det var stinn brakke i mottagelsen, og hensikten var å mingle med andre gjester. Det var mange som meg, forhåpningsfulle businessmenn som håpet på napp hos noen. Kanapeene var gode, og mozellen sprudlet.

En person jeg synes å dra kjensel på skilte seg ut i mengden. Jeg irriterte meg over at jeg ikke husket hvor jeg hadde ham fra. Og selvsagt endte rotasjonene i mottagelsen med at jeg på et tidspunkt havnet i konversasjon med fyren. Jeg dristet meg til slutt til å spørre: hvor har jeg deg fra?

"Det må da sikkert være fra avisene, jeg jobber ved det kongelige hoff", sa kongens stabssjef og smilte.

En fullkommen dag!

Jeg har aldri siden blitt invitert til  Iran's ambassade.

Hjemreise på vinterføre

Vegkrysset der jeg tok av fra Rv40 mot Jondalen og Rjukan

Julen 2003 er over, og jeg må reise hjem fra familiebesøk for å jobbe ved Kontrollsentralen. 

Siden jeg skulle reise alene, uten barn i bilen, bestemte jeg meg for å ta en litt annen rute enn vanlig, selv om tanken på snø og is i veibanen og dårlige vinterdekk ikke var oppmuntrende. Jeg lånte svigerfars NAF veibok, som inneholder mange spennende små opplysninger om de stedene man passerer, og noen av disse ville jeg gjerne utforske på veien.

Jeg skilte lag med den trøtte motorveien i Drammen. Ingen by i Norge ser så mange biler som Drammen. Det er ikke bare fordi dette er et viktig knutepunkt i vei-Norge, men fordi flesteparten av alle biler som importeres kommer i land her. Noen ganger skulle en ønske at man jobbet i bil-bransjen og ha råd til en skikkelig status-bil, for det er vel viktig?

Skal jeg stoppe hos min søster i Vestfossen? Nei, nå har jeg akkurat startet, godt å få unnagjort den første timen bak rattet. Er det nå turen virkelig begynner?

Er det fugletårn ved Fiskumvannet? Har hørt magiske ord om dette fantastiske stedet for fuglekikking i mange år. NAF påstår ihvertfall at det finnes. Jeg får ikke svar for den nye veien går nå langt oppe i heia, ikke nede i dalen slik den gamle gjorde. 

Jondalen kirke

Kongsberg dukker opp foran meg raskere enn jeg ventet. Der ser jeg en snøfattig topp med radiosender. Nærmere byen skimter jeg snøkanonene i arbeid med skibakken. Skibakkene lyser orange, selv midt på dagen.

Jeg kjører over Lågen, og ser fossen som bruser kraftig, selv om det er midtvinters og vannet er gult som pølsesennep. Det oser historie og verdighet av Bergverksmuseet, og det gamle møllehjulet står i stram givakt for å minne oss om at dette en gang var Norges nest største by. Nettopp derfor er kongens by undervurdert i vår bevissthet.  Med sølvet forsvant også livet i rampelyset.

Bilen foran meg har Haugesunds-skilt. Mon tro hvem som kommer først til Seljord av oss? Han svinger med E134 mot venstre, jeg følger eventyret og fortsetter rett frem RV 40.

Straks Kongsberg lå bak meg, kom tvilen. Veien ble såpeglatt. Egentlig ville jeg kjøre helt opp til Svene for å ta noen bilder av broen, men slo raskt tanken fra meg. Min oldefar ble født på Svene, navnet vårt likeså. Nei, det fikk holde med de ekstra milene jeg hadde planlagt.

Da jeg svingte av mot Rjukan på RV37, begynte det ordentlige vinterføret. Etter en rask stopp ved et informasjonsskilt om Jondalen, klatret jeg svakt oppover mot Bolkesjø. Dette er en slags hovedvei mellom Oslo og Rjukan, noe alle de møtende lastebilene understreket. I tillegg ligger Blefjellområdet til høyre. Flere avkjøringer pekte i den retning. Veien fulgte tydeligvis gamle ferdelsårer, for vi kom bemerkelsesverdig tett innpå de få gamle gårdene vi passerte. En gård hadde laget ny teglsteinsmur til låven. En gammel steinbro gikk parrallelt med den nye broen.

Utsikt fra Bolkesjø mor Gaustatoppen

Omsider kom jeg over et høydedrag, og den storslåtte utsikten ga meg pusteproblemer. Jeg måtte stoppe og ta en kopp kaffe og myse. Tok et bilde av Gaustatoppen.

Ved Ormemyr kan man velge den nye eller gamle veien til Rjukan. Jeg fulgte RV37 trofast som en hund, men ble overrasket over at denne svingete fjellveien skulle være den nyeste. Noen flotte hytter ved småvannene ropte etter besøkende. Jeg kom over en nye steinbro, denne gang over en høy foss. Straks etter raste en trailer fra Hydrogas forbi og gjenoppvekket alvoret i meg. I en skjæring hang 15 store furuer med hodet og størstedelen av kroppen over kanten, som en taus flaggborg. Minnet det meg om at røttene jeg søkte etter i distriktet var døde, eller om konas påminnelse om å kjøre forsiktig. Jeg tok det siste til hjertet.

Midt i ødemarken kjørte jeg forbi en eldre dame på gåtur i veikanten. Det undret meg i noen sekunder, inntil jeg kom rundt neste sving og fikk se hennes Shangri-La. Midt i vinterskogen lå en liten gammel gård, og solen tvang seg generøst mellom to høydedrag for å bade den i sine stråler. Jeg ville stoppe for å ta et bilde, men det var glatt, svingete og trangt, så veibanen ikke ville være noe trygt sted å parkere.

Jeg gledet meg allikevel over dette de siste kilometrene frem til Gransherad.

 

Gransherad, planovergang ved Tinnosbanen

Å komme til Gransherad føltes som å komme til en by. Riktignok kunne man feiltolke skiltene til at bensinstasjonen var bygdens severdighet, noe som ikke var helt feil, i stedet for en lokal kunstner som drev og dreiet trestykker. Bensinstasjonen var ikke bemannet, et skilt på døren ba meg henvende meg i kolonialbutikken, et gammel samvirkelag som nå het COOP. Jeg regnet ikke med at tissetrengte turister var de mest populære i butikken, så jeg skyndte meg å ta et bilde av jernbanen før jeg kjørte videre over elven. Jeg tror ihvertfall det var en elv, for frostrøyken skjulte vannet for meg.

Egentlig ville jeg se jernbanekaien ved Tinnoset, men dit var det flere kilometer i gal retning. Det var hit båten med tungtvann, den som ble sprengt under krigen, var på vei. Nå ligger den på bunnen av en av Norges dypeste innsjøer, Tinnsjø.

RV361 til Ørvella var en overraskelse. Lange flate strekninger gjennom vekslende barskog. Bred veibane var det også, men du verden så glatt! Den siste kilometeren var det slake nedoverbakker mot Ørvella, jeg var glad for ABS-bremsene. Et grustak på venstre side var ingen overraskelse, siden det er typisk jordsmonn under denne type skog. Husker det blant annet fra moene i Målselv.

 

Stabbur fra 1400-tallet i Hjartdal

Jeg må altså ned i dalen for å komme til hovedveien. Gammel tankegang i forhold til dagens veibygging, slik som jeg opplevde mellom Hokksund og Kongsberg.

Ørvella, navnet minner mest om et Svensk Taxfree paradis for valfartende nordmenn. Det var her jeg igjen kom ut på E134, ca 15 kilometer etter Notodden. Denne omveien kostet meg 20 kilometer, men nesten en time i tidsforbruk.

Veien følger en markert dal, men jeg vet ikke hva den heter. Dog kan jeg anta at den heter Hjartdal, siden dette er navnet på kommunen jeg kjører inn i. Jeg beveger meg inn i svarteste Telemark. På hvert eneste gardstun står et gammelt stabbur. Noen er svarte, noen er brune og noen er røde, men inni er de like.

Det eldste stabburet jeg foreløpig har funnet er Risvoldloftet like ved Hjartdal kirke i Nordbygda. Det er fra 1471. I nærheten er det også minnesmerke etter et bondeopprør.

Detalj fra høylåve i Flatdal

Etter kirkestoppet skifter veidekket karakter? Er det plussgrader, eller saltebilen? Det er ihvertfall så deilig å kjøre på skikkelige veier igjen at jeg forandrer reiseruten. Nå vil jeg kjøre resten av veien på Europaveier. Etter å ha regnet litt på det, blir det kortere å kjøre om Haugesund enn det ville blitt å kjøre langs kysten. Jeg glemte to ting i denne beslutningen, men det skal vi komme tilbake til.

I Flatdal stopper jeg ved Nutheim for å sette meg på Kongshelleren. Jeg finner den ikke, men utsikten er uansett dårligere herfra enn lenger oppe i veien.

Så kommer jeg til Seljord, en tungvekter i Telemarks turistnæring. Jeg dveler kun ved statuen av MB Landstad ved Seljord kirke, og lar sjøormen og fesjå seile sin egen sjø. Jeg tror sjøormen setter pris på det. Det viser seg at det beste bilde av både kirken og minnesmerket blir når jeg står på steinen til sterke-Nils.

Det er ikke langt til Brunkeberg, det stedet i Norge som flest ganger har fått tagget bort en bokstav i navnet av ungdommer med grisete humor. Her har jeg vært hundrevis av ganger, men aldri viet noen oppmerksomhet til kirken. Jeg gikk på leting etter sydpolfarer Bjaaland, men fant bare et par skiløperkollegaer og en rune-sten.

 

Brunkeberg kirke, hvor graven til sydpolfareren skal ligge

Når jeg ikke klarte å finne Olav Bjaalands grav, kan det være det samme med både ham og Sondre Nordheim i Morgedal. Jeg tok et syvmilsskritt videre, akkurat som dem, mot målet. Jeg passerte ikke polen, men polet. Det finnes i Åmot i Vinje.

Men før jeg kom dit, reddet ABS-bremsene meg. Jeg satt i tanker om hvilken rute Morgedals skiløpere fulgte når de gikk på ski til Homenkollen for å vise seg frem. De dominerte stort i skirennets barndom. Muligens var den raskeste veien over Liervatnet og hyttetunet vårt. Den påstanden kan ihvertfall brukes til å tiltrekke skiturister med sans for berømte personer.

I en venstresving, de mest fryktede på et slikt såpeglatt føre, møtte jeg en nederlansk Chevrolet. Det er er dårlig kombinasjon, for av erfaring vet jeg at en slik van er lite tess på glatta, og med nederlandske skilter blir det rene bilbomben. Jeg prøvde derfor å bremse ned i kurven. Tror ikke jeg hadde klart det uten moderne bremser.

 

Utsikt mot fjellene fra E134 i Vinje

Å komme til Vinje var som å komme inn i en eventyrverden. Snø på trærne og snø i luften. Romantiske gårder i sterke julefarger, grønn, brun og rød. Stabburene med rosemale felter i fronten. I det fjerne skinte solen på fjellene. Jeg satt og ventet på at julenissen skulle springe ut i veien og invitere meg på grøt. Jeg blir oppstemt av nasjonalromantikken.

Øverst i dalføret ser det ut som om veien stopper. Det er like fascinerende hver gang. Plutselig åpner det seg en ny dal mot venstre. Er dette den berømte Vinjesvingen?

Etter Vinje gikk det rett til himmels. Jeg blåste oppover bakkene, med kjempefeste. Isen på veien var riflet og gruset. Stoppet på Haukelidsæter for å drikke kaffe. I Vest sprekker skylaget litt og farger himmelen blå og oransje. Tar et bilde og slår lens bak et uthus. Til våren blir det en av mange gule flekker.

 

Kiting på Haukeli i solnedgang

Det var nettopp fjellovergangen jeg hadde glemt. Heldigvis var dette dagen for glade tursanger, for makan til naturopplevelse. Bortsett fra noen lange tunneller, var hele fjellheimen et fantastisk paradis av snø, is og spredte solstråler.

Nedstigningen mot Røldal er adskillig verre enn motsatt vei, men jeg tok det rolig. I en høyresving fikk jeg sladd på alle 4 hjul, men jeg hadde liten fart og kompenserte elegant. En motgående bil så helt sikkert at smilet mitt gikk fra øre til øre. Det var morsomt å kjøre her igjen, har ikke vært her siden en ungdomstur da vi kjørte kolonne over her to ganger samme dag.

Røldal lå badet i de aller siste solstråler da jeg kom ned dit. Tok et bilde over dalen. Fikk med den berømte stavkirken fra 1300-tallet hvor man visstnok ble helbredet dersom man tørket svetten av krusifikset på midtsommernatten.

 

Utsikt over Røldal

Den delen av reisen som foregikk etter mørkets frembrudd var ment som transportetappe uten krumspring. Jeg kjørte derfor jevnt videre uten stopp. Holdt på å bli tatt i kontroll rett før fergeleien i Arsvågen. 

På fergeleiet oppdaget jeg den andre tingen jeg ikke hadde husket. Penger, cash, kontanter! Jeg hadde glemt å tenke på ferge- og bompengeutgifter. Kortet mitt var utløpt, men fikk tigget meg til en tur hos en tante i billettluken. 

Gjennom Byfjordtunnellen, og vips, hjemme på Vardeneset i Stavanger. Takk for turen!