Hjemreise på vinterføre

Vegkrysset der jeg tok av fra Rv40 mot Jondalen og Rjukan

Julen 2003 er over, og jeg må reise hjem fra familiebesøk for å jobbe ved Kontrollsentralen. 

Siden jeg skulle reise alene, uten barn i bilen, bestemte jeg meg for å ta en litt annen rute enn vanlig, selv om tanken på snø og is i veibanen og dårlige vinterdekk ikke var oppmuntrende. Jeg lånte svigerfars NAF veibok, som inneholder mange spennende små opplysninger om de stedene man passerer, og noen av disse ville jeg gjerne utforske på veien.

Jeg skilte lag med den trøtte motorveien i Drammen. Ingen by i Norge ser så mange biler som Drammen. Det er ikke bare fordi dette er et viktig knutepunkt i vei-Norge, men fordi flesteparten av alle biler som importeres kommer i land her. Noen ganger skulle en ønske at man jobbet i bil-bransjen og ha råd til en skikkelig status-bil, for det er vel viktig?

Skal jeg stoppe hos min søster i Vestfossen? Nei, nå har jeg akkurat startet, godt å få unnagjort den første timen bak rattet. Er det nå turen virkelig begynner?

Er det fugletårn ved Fiskumvannet? Har hørt magiske ord om dette fantastiske stedet for fuglekikking i mange år. NAF påstår ihvertfall at det finnes. Jeg får ikke svar for den nye veien går nå langt oppe i heia, ikke nede i dalen slik den gamle gjorde. 

Jondalen kirke

Kongsberg dukker opp foran meg raskere enn jeg ventet. Der ser jeg en snøfattig topp med radiosender. Nærmere byen skimter jeg snøkanonene i arbeid med skibakken. Skibakkene lyser orange, selv midt på dagen.

Jeg kjører over Lågen, og ser fossen som bruser kraftig, selv om det er midtvinters og vannet er gult som pølsesennep. Det oser historie og verdighet av Bergverksmuseet, og det gamle møllehjulet står i stram givakt for å minne oss om at dette en gang var Norges nest største by. Nettopp derfor er kongens by undervurdert i vår bevissthet.  Med sølvet forsvant også livet i rampelyset.

Bilen foran meg har Haugesunds-skilt. Mon tro hvem som kommer først til Seljord av oss? Han svinger med E134 mot venstre, jeg følger eventyret og fortsetter rett frem RV 40.

Straks Kongsberg lå bak meg, kom tvilen. Veien ble såpeglatt. Egentlig ville jeg kjøre helt opp til Svene for å ta noen bilder av broen, men slo raskt tanken fra meg. Min oldefar ble født på Svene, navnet vårt likeså. Nei, det fikk holde med de ekstra milene jeg hadde planlagt.

Da jeg svingte av mot Rjukan på RV37, begynte det ordentlige vinterføret. Etter en rask stopp ved et informasjonsskilt om Jondalen, klatret jeg svakt oppover mot Bolkesjø. Dette er en slags hovedvei mellom Oslo og Rjukan, noe alle de møtende lastebilene understreket. I tillegg ligger Blefjellområdet til høyre. Flere avkjøringer pekte i den retning. Veien fulgte tydeligvis gamle ferdelsårer, for vi kom bemerkelsesverdig tett innpå de få gamle gårdene vi passerte. En gård hadde laget ny teglsteinsmur til låven. En gammel steinbro gikk parrallelt med den nye broen.

Utsikt fra Bolkesjø mor Gaustatoppen

Omsider kom jeg over et høydedrag, og den storslåtte utsikten ga meg pusteproblemer. Jeg måtte stoppe og ta en kopp kaffe og myse. Tok et bilde av Gaustatoppen.

Ved Ormemyr kan man velge den nye eller gamle veien til Rjukan. Jeg fulgte RV37 trofast som en hund, men ble overrasket over at denne svingete fjellveien skulle være den nyeste. Noen flotte hytter ved småvannene ropte etter besøkende. Jeg kom over en nye steinbro, denne gang over en høy foss. Straks etter raste en trailer fra Hydrogas forbi og gjenoppvekket alvoret i meg. I en skjæring hang 15 store furuer med hodet og størstedelen av kroppen over kanten, som en taus flaggborg. Minnet det meg om at røttene jeg søkte etter i distriktet var døde, eller om konas påminnelse om å kjøre forsiktig. Jeg tok det siste til hjertet.

Midt i ødemarken kjørte jeg forbi en eldre dame på gåtur i veikanten. Det undret meg i noen sekunder, inntil jeg kom rundt neste sving og fikk se hennes Shangri-La. Midt i vinterskogen lå en liten gammel gård, og solen tvang seg generøst mellom to høydedrag for å bade den i sine stråler. Jeg ville stoppe for å ta et bilde, men det var glatt, svingete og trangt, så veibanen ikke ville være noe trygt sted å parkere.

Jeg gledet meg allikevel over dette de siste kilometrene frem til Gransherad.

 

Gransherad, planovergang ved Tinnosbanen

Å komme til Gransherad føltes som å komme til en by. Riktignok kunne man feiltolke skiltene til at bensinstasjonen var bygdens severdighet, noe som ikke var helt feil, i stedet for en lokal kunstner som drev og dreiet trestykker. Bensinstasjonen var ikke bemannet, et skilt på døren ba meg henvende meg i kolonialbutikken, et gammel samvirkelag som nå het COOP. Jeg regnet ikke med at tissetrengte turister var de mest populære i butikken, så jeg skyndte meg å ta et bilde av jernbanen før jeg kjørte videre over elven. Jeg tror ihvertfall det var en elv, for frostrøyken skjulte vannet for meg.

Egentlig ville jeg se jernbanekaien ved Tinnoset, men dit var det flere kilometer i gal retning. Det var hit båten med tungtvann, den som ble sprengt under krigen, var på vei. Nå ligger den på bunnen av en av Norges dypeste innsjøer, Tinnsjø.

RV361 til Ørvella var en overraskelse. Lange flate strekninger gjennom vekslende barskog. Bred veibane var det også, men du verden så glatt! Den siste kilometeren var det slake nedoverbakker mot Ørvella, jeg var glad for ABS-bremsene. Et grustak på venstre side var ingen overraskelse, siden det er typisk jordsmonn under denne type skog. Husker det blant annet fra moene i Målselv.

 

Stabbur fra 1400-tallet i Hjartdal

Jeg må altså ned i dalen for å komme til hovedveien. Gammel tankegang i forhold til dagens veibygging, slik som jeg opplevde mellom Hokksund og Kongsberg.

Ørvella, navnet minner mest om et Svensk Taxfree paradis for valfartende nordmenn. Det var her jeg igjen kom ut på E134, ca 15 kilometer etter Notodden. Denne omveien kostet meg 20 kilometer, men nesten en time i tidsforbruk.

Veien følger en markert dal, men jeg vet ikke hva den heter. Dog kan jeg anta at den heter Hjartdal, siden dette er navnet på kommunen jeg kjører inn i. Jeg beveger meg inn i svarteste Telemark. På hvert eneste gardstun står et gammelt stabbur. Noen er svarte, noen er brune og noen er røde, men inni er de like.

Det eldste stabburet jeg foreløpig har funnet er Risvoldloftet like ved Hjartdal kirke i Nordbygda. Det er fra 1471. I nærheten er det også minnesmerke etter et bondeopprør.

Detalj fra høylåve i Flatdal

Etter kirkestoppet skifter veidekket karakter? Er det plussgrader, eller saltebilen? Det er ihvertfall så deilig å kjøre på skikkelige veier igjen at jeg forandrer reiseruten. Nå vil jeg kjøre resten av veien på Europaveier. Etter å ha regnet litt på det, blir det kortere å kjøre om Haugesund enn det ville blitt å kjøre langs kysten. Jeg glemte to ting i denne beslutningen, men det skal vi komme tilbake til.

I Flatdal stopper jeg ved Nutheim for å sette meg på Kongshelleren. Jeg finner den ikke, men utsikten er uansett dårligere herfra enn lenger oppe i veien.

Så kommer jeg til Seljord, en tungvekter i Telemarks turistnæring. Jeg dveler kun ved statuen av MB Landstad ved Seljord kirke, og lar sjøormen og fesjå seile sin egen sjø. Jeg tror sjøormen setter pris på det. Det viser seg at det beste bilde av både kirken og minnesmerket blir når jeg står på steinen til sterke-Nils.

Det er ikke langt til Brunkeberg, det stedet i Norge som flest ganger har fått tagget bort en bokstav i navnet av ungdommer med grisete humor. Her har jeg vært hundrevis av ganger, men aldri viet noen oppmerksomhet til kirken. Jeg gikk på leting etter sydpolfarer Bjaaland, men fant bare et par skiløperkollegaer og en rune-sten.

 

Brunkeberg kirke, hvor graven til sydpolfareren skal ligge

Når jeg ikke klarte å finne Olav Bjaalands grav, kan det være det samme med både ham og Sondre Nordheim i Morgedal. Jeg tok et syvmilsskritt videre, akkurat som dem, mot målet. Jeg passerte ikke polen, men polet. Det finnes i Åmot i Vinje.

Men før jeg kom dit, reddet ABS-bremsene meg. Jeg satt i tanker om hvilken rute Morgedals skiløpere fulgte når de gikk på ski til Homenkollen for å vise seg frem. De dominerte stort i skirennets barndom. Muligens var den raskeste veien over Liervatnet og hyttetunet vårt. Den påstanden kan ihvertfall brukes til å tiltrekke skiturister med sans for berømte personer.

I en venstresving, de mest fryktede på et slikt såpeglatt føre, møtte jeg en nederlansk Chevrolet. Det er er dårlig kombinasjon, for av erfaring vet jeg at en slik van er lite tess på glatta, og med nederlandske skilter blir det rene bilbomben. Jeg prøvde derfor å bremse ned i kurven. Tror ikke jeg hadde klart det uten moderne bremser.

 

Utsikt mot fjellene fra E134 i Vinje

Å komme til Vinje var som å komme inn i en eventyrverden. Snø på trærne og snø i luften. Romantiske gårder i sterke julefarger, grønn, brun og rød. Stabburene med rosemale felter i fronten. I det fjerne skinte solen på fjellene. Jeg satt og ventet på at julenissen skulle springe ut i veien og invitere meg på grøt. Jeg blir oppstemt av nasjonalromantikken.

Øverst i dalføret ser det ut som om veien stopper. Det er like fascinerende hver gang. Plutselig åpner det seg en ny dal mot venstre. Er dette den berømte Vinjesvingen?

Etter Vinje gikk det rett til himmels. Jeg blåste oppover bakkene, med kjempefeste. Isen på veien var riflet og gruset. Stoppet på Haukelidsæter for å drikke kaffe. I Vest sprekker skylaget litt og farger himmelen blå og oransje. Tar et bilde og slår lens bak et uthus. Til våren blir det en av mange gule flekker.

 

Kiting på Haukeli i solnedgang

Det var nettopp fjellovergangen jeg hadde glemt. Heldigvis var dette dagen for glade tursanger, for makan til naturopplevelse. Bortsett fra noen lange tunneller, var hele fjellheimen et fantastisk paradis av snø, is og spredte solstråler.

Nedstigningen mot Røldal er adskillig verre enn motsatt vei, men jeg tok det rolig. I en høyresving fikk jeg sladd på alle 4 hjul, men jeg hadde liten fart og kompenserte elegant. En motgående bil så helt sikkert at smilet mitt gikk fra øre til øre. Det var morsomt å kjøre her igjen, har ikke vært her siden en ungdomstur da vi kjørte kolonne over her to ganger samme dag.

Røldal lå badet i de aller siste solstråler da jeg kom ned dit. Tok et bilde over dalen. Fikk med den berømte stavkirken fra 1300-tallet hvor man visstnok ble helbredet dersom man tørket svetten av krusifikset på midtsommernatten.

 

Utsikt over Røldal

Den delen av reisen som foregikk etter mørkets frembrudd var ment som transportetappe uten krumspring. Jeg kjørte derfor jevnt videre uten stopp. Holdt på å bli tatt i kontroll rett før fergeleien i Arsvågen. 

På fergeleiet oppdaget jeg den andre tingen jeg ikke hadde husket. Penger, cash, kontanter! Jeg hadde glemt å tenke på ferge- og bompengeutgifter. Kortet mitt var utløpt, men fikk tigget meg til en tur hos en tante i billettluken. 

Gjennom Byfjordtunnellen, og vips, hjemme på Vardeneset i Stavanger. Takk for turen!