De største stjernene jeg har møtt (bokstavelig talt)

Philips Arena er hjemmebanen til Atlanta Hawks. De
som er opptatt av stereo-komponenter kjenner nok igjen
logoen til den kjente fabrikken.

Jeg var på vei hjem fra revisjonsarbeid i North Carolina, hos en imponerende fabrikk som drev med keramiske produkter til tog og jernbane, industri og masse annet, også oljeindustrien som jeg representerte. Firmaet skulle støpe sammen et keramikkrør med syrefast stål i en avansert prosess. Overgangen måtte ikke lekke, ellers var hele produktet vårt modent for skraphaugen.

Hjem var i denne settingen et hotell i Atlanta, som jeg tidligere har skrevet en anmeldelse av, og på veien inn i den tidligere OL byen, ble jeg sittende fast i bilkø. Jeg kunne se hotellet mitt fra motorveien flere kilometer unna, men klokken tikket og gikk. Jeg begynte å bli litt stresset, for jeg hadde dagen før ordnet meg en billett til NBA kamp mellom Atlanta Hawks og LA Lakers, med superstjernen Kobe Bryant i spissen.

Dagens middag, pølse og øl i plastikkglass

Ettermiddagsrushet ga seg til slutt, og jeg smatt bilen inn i garasjekjelleren til hotellet, tok en lynrask dusj og spaserte mot til Philips Arena, på andre siden av Millennium Plaza. Billetten hentet jeg i en liten luke for pre-booked tickets, der jeg ved å vise samme kredittkort som jeg brukte ved bestillingen, fikk min billett i hånden.

Vel inne på arenaen, rakk jeg til og med en primitiv middag bestående av pølse og øl i plastikkglass.

På dette tidspunktet, i februar 2008, var Philips Arena ikke bare hjemmebanen til Atlanta Hawks i NBA, men også NHL laget Atlanta Thrashers. Helgen før mitt besøk var det NHL All-Star Weekend her i Atlanta, med sine ferdighetskonkurranser og selvfølgelig en kamp mellom Øst og Vest. Hjemmelaget var representert av en russer som het Ilya Kovalchuk, en ikke helt ukjent legende, som nå (2015) spiller sammen med Patrick Thoresen i KHL. Dette er den eneste gangen NHL All-star har gjestet Atlanta, for hele laget

Hotellet mitt, i midten på bildet, var
dekorert med reklame for den allerede
anholdte All-star weekend i Atlanta

flyttet senere til Winnipeg og ble hetende Winnipeg Jets. Andre kjente navn i denne kampen var Rick Nash, Dion Phaneouf og Evngeni Malkin, stjerner som fortsatt produserer i verdens tøffeste ishockeyliga.

Men, nå har det ikke hockey dette skulle handle om, men basketball, en idrett som så dagens lys her i Nord-Amerika, og som er en av verdens største idretter. Ja, bokstavelig talt, for det er ikke smågutter som driver med denne sporten.

Etter at jeg hadde funnet mitt sete midt bak den ene kurven, og spist opp kvalitetsmiddagen, tok med meg mitt kamera ned på parketten. Her kom jeg tett på spillerne til Hawks som drev og varmet opp. De så forholdsvis normale ut, helt til det dukket opp andre folk ved siden av dem. Da så jeg hvor store de var. Det var som å se Goliat i utfoldelse, og ballene (de er ganske store for oss vanlige), var som tennisballer i armene deres. Ikke rart de kan trylle med dem!

Det var stor stemning blandt de 18000 menneskene i arenaen da spillerne kom på banen. Mesterlaget fra California tok ganske raskt en ledelse i kampen, men stjernen deres var langt fra så brilliant som man kunne håpe. Han så litt molefonken ut, og prøvde seg av og til på noen halvhjertede angrep.

Atlanta Hawks varmer opp før kampen. Like etterpå ble jeg kastet
opp på tribunen igjen i mangel på pressekort... Du ser purken til
venstre i bildet.

Men, de hadde en annen stjerne som skinte, og det var spanjolen Paul Gasol, på nesten 3 meter. Han var akkurat tradet til Lakers, og viste seg stort frem i denne kampen. For en hvit europeer er det morsomt å se en annen hvit europeer banke sine hjemmelagde, fargede motstandere.

Det ble en spennende kamp, med mye action både i kampen og i pausene. Det var regelrett sirkus når spillerne var garderoben, med duskedamer og spretne små gutteknotter på trampoline. Til slutt var det hjemmelagets fighting spirit som ble avgjørende. Hawks vant kampen 98 - 95 etter en forrykende avslutning på kampen. Den store stjernen Kobe Bryant, ruslet slukøret av banen med bare 11 poeng. Ikke helt vanlig for en som lå på nærmere 30 i snitt pr kamp, og som senere skulle bli kåret på årets lag i NBA.

Kobe Bryant (nr. 24) forsøker seg her med en 3-poenger idet det er igjen
9 sekunder på skudd-klokken 

Spanjolen Paul Gasol (nr. 16) kommer her under kurven og legger en
2-poenger.

Etter kampen var jeg omtrent like sulten som da jeg kom. Pølsa og pomfritten var ikke rare føden for en som jobber hardt i utlandet. Jeg stakk derfor innom en kjederestaurant på andre siden av gaten for inngangen til hotellet mitt og kjøpte en bankers quesadilla.

Mens jeg satt der og spiste kylling, rømme og most avokado, ble det plutselig veldig liv i restauranten. Inn fra kulda (hvis man kan kalle 15 grader for kaldt) kom et følge av store, fargede menn, og midtpunktet i gjengen var det noe kjent med. Det gikk fort opp for meg at han spilte basketball, og hadde nr. 24 på drakta. En av verdens mest profilerte idrettsutøvere satt plutselig ved nabobordet, og han så helt normal ut. Hygget seg (eller trøstespiste) på restaurant med kompiser fra laget.

Jeg snek meg bort til bordet hans etter en stund, og fikk autografen hans på min kampbillett. Et lite nikk fra stjernen, og en krusedull, var alt jeg fikk. Skal man vurdere dette souveniret etter antall poeng i dagens kamp, var det en billig sak. Skal man dømme etter antallet hits på google, er det et klenodie.

Men jeg har mistet det, og sitter kun tilbake med denne skrønen....

Da kampen var slutt, hadde haukene slått kjempene,
etter imponerende 30 poeng i siste periode av fire

Kampfakta!! <---- Link