Houston Grand Opera - en champagne for snobben (og sulten)

Concert of Arias, finalen i HGO's talentkonkurranse, oppkalt 
etter Eleanor Searle Whitney McCollum (1908 –2002), som
var forkjemper for kulturlivet i Texas' største by, Houston

Det er fredag, og siste arbeidsdag på denne turen til USA, som har inneholdt to leverandørbesøk og som nå avsluttes med et samarbeidsmøte hos kollegaer i Houston om utarbeidelse av en ny arbeidsprosess for teknologiutvikling. 

Jeg har igjen denne kvelden før jeg på morgenen setter meg på flyet hjem til familien. Som vanlig har jeg scrollet gjennom "hva skjer" sidene, og denne gang har jeg fått billetter til byens operahus. Jeg reiser fra jobben kl 1615 og er på hotellet tre kvarter senere. Hviler en halvtime og prøver å stryke blazeren min, skal være i operaen kl 1900.

Allerede her ser jeg, syv år etterpå, at den som besøker Houston må være forberedt på å bruke tid på å forflytte seg. Byens utstrekning er stor, og på veien mellom Marriott hotell Galleria og Jackrabbit Road, der jobbens kontorer lå, passerte jeg hver dag et veikryss med 4 etasjer, en enorm betongkonstruksjon "midt på prærien", og alle disse motoveiene har 8-12 felt.

Veikrysset jeg kjørte hver dag til jobben, der Hwy 290 W
krysser Sam Houston Parkway

 1730 er jeg ute i bilen på vei mot sentrum. Jeg burde ha spist noe, men satser på å finne noe der inne. Møter raskt køen, og står bom stille. Hvor mange biler er det egentlig i denne byen? Det er tett trafikk i begge retninger. Skifter de på å være i sentrum?

Omsider svinger jeg av I-45 rett inn i skyskraperjungelen. I solnedgangen finner jeg et halvtomt parkeringshus ved Bajou-elven, parkerer bilen og tar heisen til toppen for å ta noen bilder med mobilen. Bildene er ingen god reklame for tidlige megapixel kamera.

På gaten spør jeg meg for, og finner raskt teateret. Har 20 minutter ekstra, men finner ingen hurtigmatkjede. Tusenvis av små, stærlignende svarte fugler med lange haler og lange, spisse nebb sitter og skråler aldeles forferdelig i parken rundt teateret. Kanskje er det for å mobbe meg, eller er det et illevarslende omen om en ulykke på reisen?

Rundt hjørnet, og snakk om å komme til et snobbete arrangement! Utenfor salen står limousinene. De andre snobbene kommer i svarte luksusbiler som sjåfører på rekke og rad står klar til å kjøre i garasjen. Nøklene samles på en stor tavle, der en fet mann med hvit skjorte og vest har full kontroll.

 

Skyskrapere i Houston

Skyskrapere i Houston i solnedgang

Vi går inn på en rød løper, viser billettene våre, og får et glass champagne stukket i hånden. Den er kald og god, og får meg til å slappe av mens jeg beskuer folkemassen i lokalet. Her er det hvitsnipp og sløyfer, ballkjoler og perlekjeder, og avisjournalister går rundt og tar bilder av de som går for å være noe. Det virker som om alle kjenner alle, men så snart jeg er kommet meg litt opp i trappene og får oversikt, ser jeg at det er mange som meg, litt mer tilfeldig besøkende og sikkert også andre forretningsfolk på solotur.

Det vrimlet av fine folk i foajeen, og jeg
unnet meg et glass champagne for å
salutere kveldens begivenhet

Houston Grand Opera er privat bygget og finansiert. Det står noen store banker og andre bedrifter bak, Dette forklarer nok litt av personfokuset på den røde løperen. Noens penger har bygget dette, og det fortjener selvsagt oppmerksomhet. Institusjonen her har britisk ledelse, og de har ambisjoner om å bli verdens beste akademi for unge sang talenter. Dagens forestilling er nettopp finalen i den årlige sangkonkurransen, så jeg har havnet midt i hjertet av kulturprogrammet her i oljebyen.

Salen er ikke mer enn 20 år gammel, og er ikke spesielt overdådig, faktisk ganske strippet for slikt. Rødfargen fra løperen ute, og fra det offisielle programmet, går igjen i dekoren, røde tepper og røde seter. Jeg må ta heisen opp til 5. etasje for å komme ut på mezzaninen, som er kjempebratt. Har sete FF-E1, som er helt nede ved kanten, ganske midt på. Kikker rett ned på fiffene under meg.

Til Eleanor McCollum Competition var det påmeldt over 400 deltagere, fra 10 forskjellige land. Når vi nå er kommet til finalen, the Concert of Arias, er det en mexikaner, en armener og seks amerikanere igjen. Bare 3 av dem er jenter, 2 sopraner og en mezzo-sopran. 

Det skal noe til i klassisk sang verdenen å komme seg opp av massene og ut i rampelyset. Det er ikke nok å synge rent og riktig, man må ha karisma, en aura av mystikk og gjerne et pent utseende. Så blir man da også store internasjonale stjerner hvis man lykkes, og i motsetning til mange av popverdenens tilsvarende stjerner, respektert for alle de nevne egenskapene. Gjerne også genierklært hvis man er litt eksentrisk, slik den sære Maria Callas og den dameglade Pavarotti.

Alle de 8 finalistene synger en selvvalgt arie, og deretter velger dommerne en av de ariene som kandidatene har satt opp som alternativer i programmet.

Fra den bratte mezzaninen før forestillingen begynte.
Jeg hadde plass nede ved rekkverket, en utmerket
plass for å høre og betrakte

Etter 16 arier var det pause, og vi skulle gi vår stemme på den vi mente var best. Jeg stemte på den ene sopranen, som sang veldig bra på det stykket dommerne hadde valgt for henne, en arie fra Händels opera Giulio Cesare. I rollen som Kleopatra, en av operaens mest krevende og inspirerende roller, synger sopranen 8 sanger. Personlig synes jeg dette var vinneren, og puttet en lapp med hennes navn på i en boks i foajeen.

Etter pausen var det presentasjoner av de som hadde gitt penger til operaen, og noen av disse holdt taler. Det ble vist bilder av noen av de som har sunget i HGO i de 30 årene den har eksistert, masse klapping og jubel når favorittene kom opp. Mest jubel var det da de peneste sopranene kom på skjermen, da hørte du mannfolka brumme sitt bifall og enkelte av dem ropte Bravo!

Så ble vinnerne presentert, og min favoritt vant både publikumsprisen og juriens premie. Hun het Caitlin Lynch, og hennes senere karriere kan dere lese på hennes hjemmesider.

Vinnerne av finalen

Etter forestillingen skulle fiffen spise buffet, mens vi andre tok bena fatt. Jeg ruslet rundt i downtown for å finne en restaurant, men fant ingenting som fristet. Dårlige greier. Minst 3-4 andre store saler her i Theatre district, bla Jesse James Hall for Performing Arts, som huser Houston Symphony Orchestra. Andre steder var det musikaler. Jeg fant bilen igjen og kjørte til hotellet.

Bestilte en kyllingsandwich med pomfrit, og begynte på en meksikansk spillefilm som var så dårlig at jeg sovnet fra den ca. 2300.