Søndagsskole i Persia

Noen opplevelser fra arbeidslivet er mykere enn andre, og denne historien er en slik.

Her er jeg med mor og den lille gutten på tur til Hotel Darius
på Kish Island. Darius er en kjent skikkelse fra det Gamle
Testamentet i Bibelen, og var konge i Persia

Under oppholdet på Kish Island i Iran, bodde jeg sammen med en norsk familie, der far var helikopterpilot for oljearbeidere i gulfen. Denne familien var den eneste vestlige familien som bodde på øya på den tiden, og deres lille sønn var sulteforet på vestlig kultur.

En ettermiddag etter jobb, mens vi spiste middag, ville derfor moren at jeg skulle fortelle litt om Jesus til guttungen. Det var nemlig mangelvare å høre om den kristne tros grunnlegger på øya, omgitt som de var av persere og arabere.

Ingen av foreldrene var spesielt kristne, men det var viktig for dem at gutten fikk riktig påvirkning. Og slik gikk det til at jeg satt der i Persia og fortalte om min tro på Jesus til en liten gutt på 4-5 år. Jeg har tenkt på denne episoden etterpå, og lurer på hvor varig inntrykk dette gjorde, og om livet hans tok denne gode retningen i ettertid.

Arabisk grillfest, vodka og barnåler

Tesalongen ved Bailbrook College. Her på gressplenen
hadde araberne rigget i stand til grillfest

Jeg var 20 år gammel da jeg kom til Bailbrook første gang, som aspirant hos Luftfartsverket. Vår klasse på
12 nordmenn var den tredje på kort tid ved Serco IAL som gjennomførte Grunnkurs i Air Traffic Control Services.

Parallelt med oss gikk en klasse fra Oman, 12 arabere som vi etterhvert betraktet som en integrert del av vår egen klasse. Akkurat som oss hadde de sine figurer som stakk seg ut, og noen av dem var av kompis kaliber. Synd at vi ikke har hatt noe kontakt i ettertid. Oman har hatt en enorm vekst siden 1994, og flere av mine gamle venner har forhåpentligvis gode jobber i Omans lufttrafikk-ministerium nå.

Men å grille mat kan de ikke!

Ved en anledning inviterte araberne alle studentene ved skolen til grillfest utenfor tesalongen. De stilte selv med kjøtt og grill, mens polakkene på skolen stilte med vodka og engelskmennene med gin. Vi nordmenn var grådige nok til å forsyne oss av gratisvarene uten å gi noe annet tilbake enn et stereoanlegg med norsk listepop fra 90-tallet. All drikke ble drukket rett fra flasken, og kjøttet fortært med henda, som det var forventet fra vårt multikulturelle lille samfunn.

Men, det var bare jeg som måtte til legen etterpå....

Diagnose matforgiftning; piller og sykemelding en uke. Det var ikke spesielt behagelig, og fremdeles kan jeg noen ganger kjenne ubehaget når det grilles kylling rundt omkring.

Men, jeg lærte ihvertfall at gin smaker som barnåler!

Da kongesuiten ikke var bra nok!

King David Hotell i Jerusalem

Juni 2013, vi er i Jerusalem på film-oppdrag for Brunstadfesten i Drammen, og jakter etter en location å gjøre dybdeintervjuer med vårt intervjuobjekt.

Vi holder til på King David Hotell i Jerusalem, den berømte byens aller beste hotell. Hotellet der konger, presidenter, rockestjerner og supermodeller bestiller rom når de er på visitt i den Hellige Stad.

På forhånd har vi spurte etter bekreftelser fra turoperatøren om det finnes terrasser på hotellet med utsikt over gamlebyen, og fått til svar at slike er det mange av. ”Trenger jeg å ringe hotellet og få bekreftelse”, spør jeg reisebyrået. ”Neida”, får jeg til svar og beroliger meg selv med at damen tross alt er mye bedre kjent i byen. Hun tar hundrevis av turister dit hvert år, jeg har aldri vært der før

Men, da vi kommer dit om kvelden første dagen for å sjekke forholdene, så er ingenting i orden. Terrassene ute har ikke utsikt. Det har heller ikke terrassen i andre etasje, som er forbeholdt gjester på suiter. Noen rom i fjerde og femte etasje har små balkonger, men ingen av disse rommene er ledige.

Taket er en mulighet. Der er det fantastisk utsikt over hele gamlebyen, til Oljeberget og nesten til Dødehavet. Problemet er bare at hotellets security policy er streng. Ingen får filme noenting på taket!

Da gjenstår bare The Royal Suite.

Kongesuiten er stedet der både Bill Clinton, Nelson Mandela, Silvio Berlusconi og Mark Knopfler har vridd rumpene sine i urolig nattesøvn. Andre prominente gjester har skålt i dyr champagne i suitens oppholdsrom og stue, og senere fått navnet sitt gravert med gullskrift på gulvet i lobbyen.

Kongesuiten kunne vi aller nådigst benytte hvis vi betalte 2000 US dollar for 3 timers opptakstid. Det er 4000 kroner i timen i dagleie, og LITT mer enn vi hadde budsjettert med. Vi konfererer raskt med vår sponsor hjemme i Norge, og får til svar at det er OK, dersom dette tilfører filmen noe ekstra.

Vi sier derfor JA til å få en omvisning i suiten.

 

Kongesuiten på King David har nydelig utsikt over gamlebyen

Selvsagt lar vi oss imponere av størrelsen, av de dyre møblene, og at all luksusen statsoverhoder, kjendiser og rikfolk kan boltre seg i. Utsikten er det heller ikke noe å si på. Vi ser kuppelen på Klippemoskeen, vi ser bymurene, Davids Tårn og Oljeberget.

Problemet er at rommet ikke har verken balkong eller vinduer som kan åpnes. Dette er ikke bra for filmingen, og vi ender opp med å ditche hele hotellet som film location og ty til plan B.

Slik er det, heller ikke den mest luksuriøse suite på det mest luksuriøse hotell i verdens helligste by trenger å være bra nok for oss vanlige mennesker.

Songkran, vannkrig og engelsk frokost

Restaurant og hotell Rosie O'Grady ligger nederst i Soy 7

Ved hjelp av concierge tjenesten på hotellet har jeg klart å finne frem til en engelsk restaurant i Pattaya hvor de serverer ordentlig engelsk frokost. Min favoritt! Toast og speilegg, tykk bacon, sausage (ja jeg sier det på engelsk, for slike pølser får man ikke i gamlelandet) og stekt tomat. Nam!

Men, det jeg ikke var forberedt på i morgentimene før avreise til flyplassen, var at Songkran feiringen gjorde luften noe fuktigere enn normalt.

Det er ikke langt fra Hilton til denne restauranten. Faktisk kan jeg se ned på den fra hotellrommet mitt. Men, for å komme dit, må jeg gjennom en av de mest høylytte gatene i byen, Soy 7. Her ligger det barer etter hverandre nedover hele gaten, og selv om jeg tok på meg min strengeste mine, så kunne jeg ikke unngå å bli søkkvåt før jeg var halvveis nedover gaten.

Men, hva er vel ikke en ekte engelsk frokost verdt? Selv ikke Songkran på sitt absolutt verste var nok.

Å bli sprutet på av kollegaer er OK som en slags teambuilding. Å bli sprutet på av barn som leker og har det gøy er også OK. Men, når ukjente voksne ignorerer ditt ønske om å forbli tørr, og spruter deg søkkvåt med verdens største vannmaskingevær, kaster kalkbomber og flirer hånlig mot deg, det er ikke gøy.

Enda godt at det går an å hente frem kofferten og skifte til tørre klær!

Hotellbråket i Rotherham

Carlton Park Hotell, Rotherham, UK

I min rolle som HSE og Q leder i Vincent separasjons-

prosjektet, dro jeg to ganger med min kollega Tor Moxnes, til Rotherham i England for å inspisere aktivteten hos det mekaniske verkstedet Charles Thompson. Der bygget de en syklonpakke som Tor hadde ansvaret for.

En av mine oppdagelser på det første besøket, var forekomstene av asbest i skilleveggene mellom de to hallene. Slike forkomster skal man ha register over, og gjøre risikovurdering av årlig, på samme måte som med kjemikalier. Slik er "mat" for en revisor, og det ble derfor til at jeg ble med på en andre tur til denne leverandøren i Yorkshire.

Vi bodde på det samme hotellet begge turene, i nabobyen Rotherham. Carlton Park Hotell, et hotell med ambisjoner om å være egnens beste danseplass for de som er 40+. Kilometerlange korridorer med branndører minnet meg om den gamle skolen min Bailbrook College, og jeg fikk et rom med mørkerøde plysjgardiner.

Det var på denne andre turen at det ble bråk på naborommet. Det smalt i veggene, høye stemmer og skrik, og så ble det stille. Midt på natten. Jeg tenkte, "døde det noen der inne nå?" og ringte resepsjonen for å melde fra. Tok litt tid før jeg sovnet igjen, selvsagt, var jo bekymret for dama der inne. Så, etter en liten stund begynte de igjen på samme måten. Smell i veggene, høye stemmer og skrik!

Da ringte jeg vakten for andre gang. De hadde vært der oppe tidligere og bedt dem å roe seg, men nå skulle de kastes ut av hotellet, var beskjeden jeg fikk.

Ganske riktig, det ble stille resten av natten, og jeg våknet opp noe trøttere enn det jeg foretrekker til et revisjonsbesøk.

På vei ut av døren kikket jeg inn i dansesalen og så for meg nattens helter svinge seg til enmannsbandets elektroniske klissemusikk. Skjer sannelig litt av hvert på slike steder.

Mekanisk verksted i Kilnburn, UK, Charles Thompson

Mitt møte med Songkran - på verftet

På lang rekke satt ledere av forskjellig
slag og mottok velsignelse fra de ansatte

Noe av det første jeg ble konfrontert med da jeg ankom kontoret i Laem Chabang denne gangen, var om jeg  hadde planlagt å komme ned til Songkran festivalen. Med hånden på hjertet (og med noe skam) kunne jeg svare at det var ikke min intensjon. Jeg hadde jo ikke engang hørt om festivalen.

Vel, nå har jeg det, og kan fortelle at Songkran er Thailands nyttårsfeiring, feiret i flere århundrer. Og som alle andre skikker, så har den stadig utviklet seg på godt og vondt.

Den gode delen skal jeg fortelle om nå.

Mange bruker fridagene i forbindelse med høytiden, eller festivalen som de kaller det, til å reise hjem til sitt opprinnelige hjemsted for å gjøre ære på de eldste i landsbyen. Da tar man vann som har rent ned over en buddha statue i kopper, heller vann i håndflatene deres, og ønsker dem hell og lykke og en god helse. Vannet er et symbol på renselse, og har ofte urter i seg.

Siden Songkran faller på den varmeste tiden av året i Thailand, har dette utviklet seg til regulære vannkriger med hageslanger og store vannpistoler. Kalk (eller baby talkum) kastes eller smøres i ansiktene på hverandre. I kontrollerte former er også dette en hyggelig skikk, og det var ikke fritt for at også kollegaene på Aibel så frem til dette, på fredag kl. 3.

En viktig del av seremonien er at vannet som brukes først
skal renses av buddha-statuen. Noen bruker også anledningen
til å avlegge nyttårsløfter (akkurat som i vår kultur)

Presis på tiden var det smekk fullt i kantinen, og lederne i selskapet (deriblant meg) ble plassert på stoler fremme ved musikkanlegget. Og på en lang rekke, kom alle de ansatte med renset vann fullt av velluktende urter og helte i håndflatene våre. Vi ønsket hverandre på denne måten "Happy Songkran", som underforstått er at "må vi leve lenge nok til å møtes slik også neste år".

Når alle hadde gjort sine lykkeønskninger, var det iskrem til alle, vannkrig og gruppebilder.

Ikke fritt for at det ble litt kaldt å avslutte arbeidsdagen innendørs i kald aircondition, og aldri har jeg kommet våtere og mer sølete tilbake til et hotellrom.

Meg og Kanjanapa, vår dyktige innkjøps-leder

Suriya er prosjektleder for Aibel Thailand, og fikk virkelig
gjennomgå (ikke helt ufrivillig da) under vannkrigen

Odd Asle, som jeg har jobbet med på forskjellige
prosjekter i snart 7 år, er øverste norske leder
på prosjektet i Thailand

Is, frukt og snacks til alle etter velsignelsen

Hva skjedde med M/S Polarland

M/S Polarland vei kai i Vancouver 1.03.1967

Jeg startet denne bloggen med noen betraktninger rundt Haugesund Mekaniske Verksted, og om å ha et sterkere forhold til skipene som har rullet ut fra dokken her opp gjennom årene. I dag har jeg oppdaget en historie som er spennende, og som følger opp den første artikkelen på bloggen.

Året er 1966, det er Vietnamkrig og romkappløp ute i den store verden. I England er det VM i fotball, der finalen avgjøres med et meget omdiskutert mål via tverrligger og strek. Her hjemme er Per Borten statsminister for en borgerlig koalisjonsregjering, og norsk skipsindustri stormer fremover.

På Risøya har Haugesund Mekaniske Verksted nettopp fullført sitt skip nummer #29, som får navnet M/S Polarland. Det er et langt og slakt skip, over 160 meter fra baug til akter, og veier nesten 13000 bruttotonn. I buken har det en 6 sylindret dieselmotor fra Götaverken med 8400 hestekrefter. Det er skipsreder Richard Amlie som har bestilt båten, som umiddelbart blir satt i trafikk. Bildet over er tatt ved kai i Vancouver den 1. mars året etter.

D/S Polarland

Rederiet har også tidligere hatt en båt med navnet Polarland. Det var et betraktelig mindre skip, dampdrevet, og bygget i 1923 hos Laxevaag Maskin- & Jernskibsbyggeri, nummer #135. Dette skipet inngår i Norges kanskje stolteste skipsperiode, da våre modige krigsseilere trosset trusselen fra tyske ubåter og sørget for viktige forsyninger til de allierte. Men, den 4. Januar 1945, mens båter frakter malm i konvoi SH 194, blir det torperdert av den tyske ubåten Kurt Dobratz og synker på 15 sekunder. Av mannskapet på 23, er det bare 5 som overlever ved å klamre seg til en flåte.

Den nye Polarland går i tjeneste for det norske verftet frem til 1977. Da ble det solgt for første gang, til Delina Shipping Ltd, på Cayman øyene. Enda et norsk skip som selges brukt til utlandet når det selv erstattes av nyere og mer moderne utstyr. Det nye rederiet svinger malerkosten, og skipet heter plutselig Iscelu.

Fra Cayman øyene går ferden videre til Tyrkia og Istanbul i 1981, og i 1989 videre til Taiwan. Skipet heter nå Lung Hao, og seiler under Panama flagg.

Ikke lenge etterpå, mens skipet seilte utenfor kysten av sitt nye hjemland, kom det ut for en tyfoon, kraftige stormer som forekommer i Asia. Det kom ut av kurs, og den 12. september 1989 går det på grunn og synker.

M/S Polarland endte sine dager på havbunnen, og kan i dag finnes som skipsvrak på mange dykker-sider. Vil du besøke dette gamle HMV skipet, må du på med drykkerdrakt og oksygenflasker. Noe vanskelig, men dog mulig!

Houston - et kruttsterkt førsteinntrykk

Ikke for sarte mager, Texas Bar-B-Q...

Flyplassen i Houston heter George Bush Intercontinental Airport. Flyselskapet Continental har, passende nok, en base her. Flyplassen har 5 terminaler, med navn fra A til E. Jeg lander her om morgenen torsdag 9. februar 2008, kommer inn på terminal E og må gå gjennom lange haller for å nå bagasjebåndene. Alle skiltene i terminalen er tospråklige, engelsk og spansk. Rett foran meg går et ektepar med skikkelig Texas-stil, cowboyhatt og frynset skinntrøye.

Det er 10 minutter med shuttle-buss for å komme til leiebilområdet. Her får jeg utlevert en splitter ny Toyota Camry! Den hadde jeg ikke regnet med..... Etter noen kilometer begynner det å bråke voldsomt på bakhjulet, så jeg må stoppe inntil veien for å sjekke. Der finner jeg en plastikkpose klistret til det limet som en gang holdt merkelappen på det nye dekket.

Ganske snart kommer jeg ut på Sam Houston Tollway, en enorm motorvei som går rundt hele byen. Kryssene jeg kjører gjennom har minst 4 etasjer, og kan romme flere Drammen Havn hva antall biler angår. Jeg kan hele tiden skimte skyskraperne langt der borte. For et enormt område denne byen dekker!

Jeg husket ikke nummeret på adressen til vårt kontor i Houston, men gaten heter Jackrabbit Road. Jeg begynner ganske enkelt med nummer 1 og jobber meg utover. et stykke å kjøre, men til slutt kommer jeg til nummer 8909. Et flott og stort bygg, mye bedre enn forventet. Ikke noe Aibel skilt, men Drilling Controls Inc.

Også her blir jeg møtt med et skilt med navnet mitt på, dette er tydeligvis en praksis som amerikanerne forstår deg på.

Jeg ankommer kontoret i passe tid til lunch, og Tom og Rob tar meg med på en Texas Bar-B-Que restaurant i nærheten. Det er et sted som ser ut til å passe en blanding mellom truckdrivers og cowboy, og den er en tanke mer ville vesten enn jeg var mentalt klar for. Men, det er jo her vi er, så det får bare stå til!

Vi blir servert røyket og skivet biff, pølse og en masse heftig sterk  BBQ saus. Smaken av sausen er underlig, jeg vet ikke om den smaker godt, eller om jeg er kvalm. Sikkert er det at den umiddelbart lager stormende uro i magen min. Selv om jeg er svært sulten, så tar jeg det litt rolig med den sausen, og tygger meg gjennom biffen uten hjelp. Pølsa står forresten ikke langt tilbake fra polske grove, fettfylte militære pølser.

Ved siden av restauranten er den en flyplass for småfly. Lurer på om denne sausen hadde fungert som drivstoff? Har det rakettmotorer kanskje?

Rob og Tim gliser nok ekstra over den
brennheite velkomsten de ga meg

Hotellanmeldelse #2: The Spread Eagle

Spread Eagle Hotel & Spa

Noen hoteller er bygget på billigst mulig måte, på flatmark og med standardiserte rom fullstendig uten sjel. Andre hoteller oser av tradisjon og kvalitet, så du kjenner hundreårene i blodet når du vandrer i gangene og portrettbildene på veggene vinker til deg og hilser fra en svunnen tid. Av en eller annen grunn er min erfaring at veldig mange landsbyhoteller i Storbrittannia har denne egenskapen, men så kan det også være at jeg oppsøker nettopp slike. Jeg har nemlig flere på samvittigheten.

Det aller beste av dem har jeg funnet i den lille byen Midhurst, ikke langt unna Petersfield kontoret til Aibel.

Hotellet heter Spread Eagle Hotel and Spa.

Jeg bodde her i forbindelse med en teambuilding vi hadde i K-LAB prosjektet (2011), da det vanlige hotellet inne i Petersfield var fullt. Det gjorde jo ingenting at selve middagen ble servert her på hotellet, i den gamle salen fra middelalderen, dekorert som om det var ridderne av det runde bord som huserte i borgen. Frokostsalen er et skjevt, gammelt bindingsverkshus som står ut i gaten, dvs gaten er bygget rundt huset.

Frokostsalen til Spread Eagle er det hvite huset

Subjektiv opplevelse av hotellet i øyeblikket: 9
Bindeingsverk, mørke paneler, himmelseng, knirking i smale trapper

Utnyttelse av hotellets fasilititeter: 8
Nydelig frokostsal, teambuilding i hallen, spasertur i landsbyen

Kult stæsj: 10
Middelaldersalen, tradisjon i veggene

Mat og service: 8
Engelsk frokost gir alltid høy score

Kvalitet på madrass: 8

Himmelseng med dyp madrass

Sum: 43 av 50 poeng
Hotellindeks (Score * antall netter) = 86

Ørnen ønsker deg velkommen i resepsjonen

Teambuilding med leirdueskyting

Teambulding i riddersalen fra
middelalderen

Svart arbeidsmiljø i praksis

The Scream!

På siste reise til Thailand, ble jeg mer eller mindre ufrivillig vitne til at noen tenkte arbeidsmiljø og sikkerhet i praksis. Nå har jeg kanskje en nese for slikt, men la gå. Det var ihvertfall en svært interessant observasjon.

Men, hvorfor svart?

Hvis du har ankommet Oslo Lufthavns utenlandsterminal i det siste, så har du sikkert lagt merke til at det kjøres en stor markedsføring av 150 års jubileumet for Edvard Munch. Det første du møter er et svært skilt som sier: "The SCREAM is heard all over the world. Welcome to it's hometown!".

Veggene ved rulletrappen baksiden av taxfree-butikken er dekket med svart folie. Over folien henger replika av noen av Munchs kjente verker.

Da flyet vårt ble kansellert tirsdag 15. januar, ble vi geleidet ut denne veien. Akkurat da var det vernerunde med taxfree butikken, og idet jeg passerte, oppfattet jeg at butikksjefen klaget over at den svarte folien dekket hele rømningsveien til butikken. Det vil si, dørene lot seg åpne, men de som sto innenfor og skulle ut, hadde ingen oversikt over hva som var på baksiden. Slik kunne man rase ut av butikken og slå folk i korridoren bevisstløse med døren.

Da jeg kom tilbake fra Thailand en uke senere var jeg litt spent på hva som hadde skjedd med rømingsveien og den svarte folien.

Som dere kan se av bildet mitt under, har de laget en liten firkantet glippe i folien. Det er ikke for at passasjerene skal smugkikke på varene, men for at de som åpner døren innenfra skal se om det er folk i veien eller ikke.

Så får vi håpe at rømningsveien aldri blir brukt!

Flyplassens egen hjemmeside har en nyhetsartikkel om denne Munch-kampanjen. Den kan du se her!

Slosskamp i kirken

Sjømannskirken i Pattaya

Det finnes mange norske etablissementer i Pattaya. Du har Mr. Eriks Scandinavian Bar nede på Beach Road, der det går an å se langrenn på NRK midt i tropevarmen i helgene. Så er det Viking Pub, Håkons Cafe, Tores Brune og sikkert en 7-8 andre steder hvor det norske flagget vaier i brisen som en hemmelig kode for å få oss til å røpe vår skjulte identitet.

Men, det norskeste av de alle må være Sjømannskirken.

Jeg kom til kirken i formiddag, litt engstelig for hva jeg ville møte. Jeg er jo ingen kirkegjenger til vanlig. I hagen var det satt opp ca. 50 stoler, og i skyggen under hustaket var det rigget opp et alter og en talerstol. Jeg fant meg respektfullt en plass på bakerste benk, og betraktet menneskene som kom inn porten, hilste på hverandre og fant seg hver sin plass.

Omtrent samtidig med meg kom en kar i bar overkropp og en tydelig skjev beinbygning, som om han hadde seilt på seilskuter i baut og alltid rettet seg opp mot himmelen. At han ikke hadde vært et av Guds beste barn ble fort åpenbart, for han hadde ikke før satt seg på stolen rett foran meg før han fyrte opp en sigarett mens han snakket høyt og snøvlete til både prest og damer.

Fra gudstjenesten. Menigheten synger "Navnet Jesus
blekner aldri". Tore Nærland med rød skjorte

Etter en stund ble han tydelig provosert av en kommentar fra en annen kar, som satt sammen med sin thai kone på høyre fløy. Han spratt opp, tok strupetak på fyren og truet ham med å kutte av noe og stappe det i halsen på ham. Banneordene haglet veggimellom som maskingeværskudd på den sjokkerte forsamlingen. Noen reiste seg for å skille kamphanene, andre reiste seg i protest mot slik ordbruk i kirken.

Det hele endte med at det tilslutt ble sagt unnskyld fra begge parter, men innledningen til min første gudstjeneste i sjømannskirken var jo blitt litt spesiell da.

Presten selv må enten være livredd for konfrontasjoner eller litt fjern, for han virret rundt og lette etter assistenten sin og fikk ikke med seg episoden. Jeg velger å tro at han var det siste, men nå hadde han ihvertfall fått en fin måte å begynne prekenen på, ved å snakke om tilgivelse.

Det ble etterhvert ev veldig hyggelig dag. Både presten og diakonen var veldig imøtekommende, og var godt kjent med Aibels virksomhet. De visste tilogmed at min kollega Eirik skulle flytte til Norge for å overta jobben som HMS sjef for selskapet.

Ved kirkekaffen havnet jeg sammen med fredsaktivisten
Tore Nærland
www.bikeforpeace.no 

Til stede var også Tore Nærland, som sykler verden rundt for fred. Han hadde nylig syklet i Burma, nå kjent som Myanmar, som er et av nabolandene til Thailand. Tore holdt et innlegg under kirkekaffen der han fortalte litt om turen, og litt om sitt forhold til Aung San Suu Kyi, fredsprisvinneren og politikeren, som han betraktet som den ledende fredsaktiviet i dag, og i historisk perspektiv på linje med Martin Luther King og Nelson Mandela. Han oppfordret sjømannskirken i Pattaya til å støtte et prosjekt for å samle inn datamaskiner til de som tidligere hadde sittet fengslet for sin tro og overbevisning i Myanmar, og som nå hadde det vanskelig med å finne seg arbeid.

Før jeg takket for meg og gikk hjem, ble prosjektet vårt invitert til en hyggekveld i Sjømannskirken, noe som kan være en fin ting å arrangere når site-teamet er fulltallig utpå våren en gang.

Kirkekaffe i Sjømannskirken

Tore Nærland holder innlegg, overrekker en T-skjorte med bilde av

Aung San Suu Kyi til presten og forteller om sin sykkeltur i Burma.

Planespotting og deicing i Frankfurt

Utsikt fra sete 15K i en B777 under deicing.
Ved gjerdet der borte står 3 Planespottere

Det finnes mange hobbyer. Og det finnes tidsfordriv.

Det er stor forskjell på disse ordene. En hobby er å gjennomføre aktiviteter som isolert sett har en opplevd verdi. Tidsfordriv er å fylle et tomrom i tiden med noe som får opplevelsen av tomrommet til å bli lettere.

For meg er det å se på livet på en flyplass et tidsfordriv. En av de første eksamenene vi tok på flygelederstudiet het "Aerodromes" eller rett og slett "Flyplasser". Jeg har derfor bedre bakgrunn for å forstå hva som myldrer og rører seg på en flyplass enn mange av de som sitter i flykabinen rundt meg.

De tre gutta som sto langs Airportring i Frankfurt, rett under kontrolltårnet, hadde en spesiellt hobby. De var Plainspottere, eller flyentusiaster som står med kikkert og kamera og holder statistikk med hvilke flytyper og registreringsnummer som passerer foran øynene sine. Har Thai Airways, som jeg nå sitter på med, 27 flt av typen Boeing 777-300, så kan du vedde på at gutta der ute ved gjerdet har bilde av dem alle sammen. Bare gå inn på følgende side, og se om jeg ikke har rett:

http://www.planespotters.net/Airline/Thai-Airways-International

Grunnen til at flyet vårt står akkurat her, er at vi skal gjennom deicing prosedyren. Å deice betyr å fjerne snø og is på flykroppen, slik at ikke det former seg islag eller klumper på flykroppen som kan endre flyegenskapene, låse mekaniske innretninger eller løsne og gå i motoren.

Her på EDDF, Frankfurt Internasjonale Flyplass, som er Europas nest største, bruker de spesialdesignede maskiner til å påføre kjemikalier for deicing. Jeg leser Vestergaard Deicing Systems på bilene, samt Elephant 1, 2 og 3. Dette er biler bygget av et dansk firma, i Roskilde. Se denne hjemmeside for mer info:

http://www.g-vestergaard.com/product-line/aircraft-deicing.html

Væsken som blir sprøytet over flykroppen er oransje. Det renner nedover motorer, vinger og flykroppen, og vips er flyet trygt å reise med, selv under ufyselige vinterforhold. Disse deicing kjemikaliene er blant det største miljøtruslene på en flyplass, for petroleumsbaserte kjemikalier kan forurense grunnvannet veldig. Flyplassene har derfor spesielle områder for påføring av deicing, slik at kjemikaliene kan fanges opp før det renner ut i grunnen.

Deicing stasjonen på EDDF

To tekniske problemer med Thai på en dag!

Jeg begynner å ane virkelig uråd når motordekslene
åpnes i Frankfurt

Jeg sitter på Gardermoen, ved Norges siste pølsekiosk og venter. Flyet fra Thai Airways har tekniske problemer og ny informasjon er ventet. Har kjøpt en god kopp norsk kaffe og åpner en bok jeg har fått anbefalt.

Spørs om det blir noen verifikasjon i morgen som planlagt....

Oppdatering kl. 1330: Flyet er kansellert, alle passasjerer får transport til Clarion hotell og lunch, middag inkludert. Ny avgang i morgen klokken 12. Hva gjør vi nå?

Oppdatering kl 1350: Jeg ringer Viatravel og får høre at jeg er booket om med Thai Airways via Frankfurt med avgang kl 20:50. Vi må uansett ned og hente ut bagasjen på bånd nummer 9.

Oppdatering kl 1410: Har hentet bagasjen og får beskjed hos Thai skranken at vi må vente på General Manager som skal komme med nye billetter til oss.

Kaffe og ny bok ytterst på utenlandspiren på OSL

Oppdatering kl 1520: Ny billett er mottatt, via Frankfurt, og nå har jeg sjekket inn på nytt. Fått matkupong som jeg skal bruke hos O'Learys.

Snakket med flere reisende med felles skjebne som meg. Alle i turistklasse ble henvist til Clarion Hotell, mens vi som har betalt mer enn et snes laken for turen, har fått litt mer service. Noen er booket via London, andre via Frankfurt til sine respektive reisemål.

Selv må jeg nå gjøre om på planene for min verifikasjon i morgen, og jeg må forsøke å finne ut hvordan jeg varsler min transport i morgen tidlig



Utsikten fra den nye O´Learys på OSL



Hva slags fly går mellom Frankfurt og Bangkok? Kanskje får jeg endelig prøve Airbus 380. Oppdatering følger!

Oppdatering kl 1630: Har sendt mail til kontoret om forsinkelsen, og snakket med prosjektleder på telefon. Verre er det med transporten. Også her sender jeg en mail for å fortelle om forsinkelsen og flybyttet.

Oppdatering kl 1930: Vi er i Frankfurt, og skal gå ombord i nytt fly. Vi er bare 6 timer forsinket, og jeg kan fortsatt rekke en times arbeid i morgen.

Opppdatering kl 2030: Flyet skulle gått for en halvtime siden. Kapteinen kommer på intercom og sier på et begredelig engelsk at det er kø for deicing, at det er forsinkelser pga snø. Skal ta av på bane 25S om ca. 45 minutter.

Lettere irriterte passasjerer i koe paa OSL

Oppdatering kl 2230: Jeg er nå halvveis i den nye boken og har prøvd ut setet inn B777-300 maskinen i et par timers tid allerede. Dekslene til motorene har blitt åpnet, og noen kjeledresser står på bakken rett under meg og diskuterer. Kapteinen kommer på intercom igjen og forteller at flyet dessverre har tekniske problemer, og at avgangen er utsatt til klokken 10.00 neste morgen.

To ganger på en dag opplever vi altså at et fly fra Thai Airways blir kansellert pga tekniske problemer. Hva er oddsen for det?

Oppdatering kl 0000: Sitter nå på Sheraton Hotel i Frankfurt, og har spist kveldsmat på flyselskapets regning. Må vaere på flyplassen igjen i morgen tidlig klokken 0800. Har ringt Viatravel og bedt dem ringe til hotellet mitt i Pattaya og si at jeg ikke kommer frem foer 0500 natt til torsdag. Må fortsatt få tak i sjåfören min fra flyplassen og ned. Stakkaren blir vel ventende i nesten et dögn för jeg kommer.

Matkupongen vi fikk

Endelig ombord i B777-300 flyet i Frankfurt

Skilt som viser vei til kveldsmat buffet paa Sheraton Hotel i Frankfurt

 

Kveldsmaten

Topp 10 hoteller i Norge

Dr. Holms Hotell på Geilo er Norges beste hotell

Jeg har gjort en oppsummering av mine hotellopphold i Norge, og kommet til at jeg kan telle 101 overnattinger på 36 forskjellige hotell de siste årene.

Etter å ha vurdert de forskjellige hotellene, basert på mine helt spesielle kriterier, har jeg kommet frem til min egen helt spesielle Topp 10 liste over gode hoteller i Norge.

Kriteriene er (1-10):

* Subjektiv opplevelse av hotellet der og da
* Hvordan jeg/vi har fått utnytte hotellets fasiliteter (jo flere fasiliteter, jo bedre)
* Kult stæsj som gjorde inntrykk
* Mat og service på hotellet
* Kvalitet på madrassen (om jeg sov godt, slik hensikten er)

Basert på poengscore av disse kriteriene, er følgende de beste 10 hotellene i Norge:

Geilo	Dr. Holms Hotell	38
Geilo	Vestlia Resort	38
Stavanger	Clarion Hotel	36
Bergen	Radisson Blue	36
Stavanger	Rica Forum Hotel	35
Gol	Storefjell Resort	35
Stavanger	Quality Airport Hotel	31
Haugesund	Rica Maritim	31
Haugesund	Scandic Hotel	31
Bergen	Scandic Bergen City	30
Bergen	Grand Terminus	30

Quality Airport Hotell på Sola har betydd mest for meg personlig

Hvis jeg multipliserer poengscore med antall overnattinger får vi et annet bilde. Dette tallet indikerer hvilken betydning hotellet har hatt for meg personlig i mitt yrkesaktive liv:

By	Hotell	Poengscore	Antall netter	Hotellfaktor
Stavanger	Quality Airport Hotel	31	14	434
Stavanger	Clarion Hotel	36	8	288
Haugesund	Rica Maritim	31	6	186
Bergen	Scandic Bergen City	30	6	180
Bergen	Radisson Blue	36	4	144
Haugesund	Rica Saga	22	6	132
Geilo	Dr. Holms Hotell	38	3	114
Stavanger	Rica Forum Hotel	35	3	105
Stavanger	Thon Hotell Maritim	26	4	104
Haugesund	Scandic Hotel	31	3	93

Peisestuen i Mary-Anns Polarrigg, mel selskinn på bordet og utstoppet isbjørn

Jeg har gitt norske hoteller 3 tipoengere. Det vi si at hotellet i nevnte kategori skiller seg vesentlig ut og er minneverdig.

Storefjell Resort får 10 poeng for utnyttelse av fasiliteter.
Her har vi hatt squash turnering, gått skirenn, spilt minigolf, danset med barna og vært i spa med vannsklie

Raddisson Blue i Bergen får 10 poeng for madrass
Det var helt tydelig fra første stund at dette var den beste madrassen jeg har sovet på

Mary-Anns Polarrigg i Longearbyen får 10 poeng for kult stæsj
Sier seg selv, når det står i utstoppet isbjørn i peisestuen, i tillegg til mye autentisk polarutstyr