Slosskamp i kirken

Sjømannskirken i Pattaya

Det finnes mange norske etablissementer i Pattaya. Du har Mr. Eriks Scandinavian Bar nede på Beach Road, der det går an å se langrenn på NRK midt i tropevarmen i helgene. Så er det Viking Pub, Håkons Cafe, Tores Brune og sikkert en 7-8 andre steder hvor det norske flagget vaier i brisen som en hemmelig kode for å få oss til å røpe vår skjulte identitet.

Men, det norskeste av de alle må være Sjømannskirken.

Jeg kom til kirken i formiddag, litt engstelig for hva jeg ville møte. Jeg er jo ingen kirkegjenger til vanlig. I hagen var det satt opp ca. 50 stoler, og i skyggen under hustaket var det rigget opp et alter og en talerstol. Jeg fant meg respektfullt en plass på bakerste benk, og betraktet menneskene som kom inn porten, hilste på hverandre og fant seg hver sin plass.

Omtrent samtidig med meg kom en kar i bar overkropp og en tydelig skjev beinbygning, som om han hadde seilt på seilskuter i baut og alltid rettet seg opp mot himmelen. At han ikke hadde vært et av Guds beste barn ble fort åpenbart, for han hadde ikke før satt seg på stolen rett foran meg før han fyrte opp en sigarett mens han snakket høyt og snøvlete til både prest og damer.

Fra gudstjenesten. Menigheten synger "Navnet Jesus
blekner aldri". Tore Nærland med rød skjorte

Etter en stund ble han tydelig provosert av en kommentar fra en annen kar, som satt sammen med sin thai kone på høyre fløy. Han spratt opp, tok strupetak på fyren og truet ham med å kutte av noe og stappe det i halsen på ham. Banneordene haglet veggimellom som maskingeværskudd på den sjokkerte forsamlingen. Noen reiste seg for å skille kamphanene, andre reiste seg i protest mot slik ordbruk i kirken.

Det hele endte med at det tilslutt ble sagt unnskyld fra begge parter, men innledningen til min første gudstjeneste i sjømannskirken var jo blitt litt spesiell da.

Presten selv må enten være livredd for konfrontasjoner eller litt fjern, for han virret rundt og lette etter assistenten sin og fikk ikke med seg episoden. Jeg velger å tro at han var det siste, men nå hadde han ihvertfall fått en fin måte å begynne prekenen på, ved å snakke om tilgivelse.

Det ble etterhvert ev veldig hyggelig dag. Både presten og diakonen var veldig imøtekommende, og var godt kjent med Aibels virksomhet. De visste tilogmed at min kollega Eirik skulle flytte til Norge for å overta jobben som HMS sjef for selskapet.

Ved kirkekaffen havnet jeg sammen med fredsaktivisten
Tore Nærland
www.bikeforpeace.no 

Til stede var også Tore Nærland, som sykler verden rundt for fred. Han hadde nylig syklet i Burma, nå kjent som Myanmar, som er et av nabolandene til Thailand. Tore holdt et innlegg under kirkekaffen der han fortalte litt om turen, og litt om sitt forhold til Aung San Suu Kyi, fredsprisvinneren og politikeren, som han betraktet som den ledende fredsaktiviet i dag, og i historisk perspektiv på linje med Martin Luther King og Nelson Mandela. Han oppfordret sjømannskirken i Pattaya til å støtte et prosjekt for å samle inn datamaskiner til de som tidligere hadde sittet fengslet for sin tro og overbevisning i Myanmar, og som nå hadde det vanskelig med å finne seg arbeid.

Før jeg takket for meg og gikk hjem, ble prosjektet vårt invitert til en hyggekveld i Sjømannskirken, noe som kan være en fin ting å arrangere når site-teamet er fulltallig utpå våren en gang.

Kirkekaffe i Sjømannskirken

Tore Nærland holder innlegg, overrekker en T-skjorte med bilde av

Aung San Suu Kyi til presten og forteller om sin sykkeltur i Burma.