Pattaya - syndens by eller bare kulturkræsj?

Utsikt over Pattaya i solnedgang, fra mitt hotellrom

Det er ikke til å legge skjul på at Pattayas historie som by er av det noe lugubre slaget. Frem til 1960 årene var det en liten fiskelandsby, inntil amerikanere fra Vietnamkrigen ramlet inn for "Rest and Rehab". Inn i gatene ramlet det både menn og kvinner som tilbød alle de tjenester og fristelser som soldatene både trengte og ikke trengte. Mange mener nok at R&R burde erstattes med I&I, Intercourse and Intoxination, dvs sex og narko, noe som ikke er så fjernt fra sannheten, en sannhet som til og med jeg har erfart. Forklaring følger!
Mitt første møte med Pattaya var høsten 2006. Jeg var på min første jobbreise i Thailand, i følge med min prosjektleder. Vi bodde nær det opprinnelige Aibelkontoret i Ban Chang, og hadde egentlig alt vi trengte til livets opphold på strandhotellet der nede. Untatt ordentlig mat for en kresen nordmann! Vi hadde spist på en rekke restauranter, men overalt var det tradisjonell thai bevertning, med Tam Yang Kung suppe og en rekke frityrstekte sjømat alternativer i diverse søre og søte sauser.
En av kollegaene på Aibel kontoret bodde da i Pattaya, på Hard Rock Hotel, og jeg aksepterte derfor ganske enkelt å bli med ham til Pattaya etter en endt arbeidsdag. Taxien slapp oss av på hjørnet av Pattaya Klang og Beach Road, og ut i mylderet forsvant vi.
Jeg hadde allerede erfart girlfriend-fenomenet fra hotellet, der det svært ofte sto små kvinnesko utenfor hotelldøren til andre forretningsreisende, men å komme hit til Pattaya Beach Road var et aldri så lite sjokk. Vi beveget oss 200 meter nedover gaten til en god restaurant, og i løpet av de minuttene dette tok, var jeg blitt dratt i skjorte-ermet av fire-fem damer som bød seg frem. Og for hver av disse var det 40-50 som bare sto i veikanten med en fristerinnes påkledning og vrikket på stumpen i håp om å få en darling for kvelden.
I resepsjonen på hotellet ble det oppstandelse da jeg kom tilbake FØR midnatt, og helt ALENE. Det skjedde tydeligvis ikke ofte. Jeg banket på døren til prosjektleder, som satt og leste i en bok, bare for å forsikre ham om at jeg var OK og tilbake i god behold.

Nå i 2012 var jeg tilbake i Pattaya for å delta på et seminar på Hotell Hilton i byen. I årene som har gått, har jeg lest Jo Nesbø's bok "Kakkerlakkene", hørt hvordan Pattaya stadig oftere nevnes som en ferieidyll også for familier, sett TV-dokumentarer på norsk TV om nordmenn i Thailand og lest i avisene om fremveksten av kriminelle mafiabander i byen. Naturlig nok satt jeg i taxien fra flyplassen med en viss undring om hvordan byen hadde utviklet seg på disse årene.
Og byen har forandret seg ganske merkbart. Det har dukket opp en hel rekke store hoteller, blant annet hotellet vårt, som var bygget over det som skal være et av asias største beachfront kjøpesentre. Selv bodde jeg i 29'nde etasje, men over meg var det flere etasjer med executive suites. Eiendomsmarkedet i byen er hett som Sahara, og salget av condomiums går unna med rekordfart.
Myndighetene i byen har forsøkt å rydde opp i prostitusjonen på Beach Road, og nå var det langt bedre å rusle gatelangs enn tidligere. Jeg våget meg faktisk helt ned i Walking Street en kveld, på vei tilbake fra min skremmende narkotikaopplevelse, som følger i et eget blogginnlegg. Men særlig fredag og lørdag kveld, satt det fremdeles gatehorer langs fortauskanten hele veien nedover gaten.
Antallet turister er nå oppe i 4 millioner besøkende hvert år, et heftig antall. Vi er allerede i Asia, så det er naturlig at det er turister også fra Kina, Korea, Japan og Australia. De fleste gruppene med single menn, og de fleste ektepar jeg møtte, så for meg ut til å være Øst-Europeere. Og midt oppe i alt var det enkelte europeiske familier.

Jeg vil ikke beskrive byen som en badeby, da vannet er skittent og lukter kloakk. Solsenger dekket hele stranden i bukta, og innimellom lå det båtfirmaer som tilbød scuba-diving, vannscooter og paragliding muligheter. Mellom stranden og veien, går en bred fotgjengeraveny som zik-zaker seg mellom kokospalmene.
På bysiden av Beach Road ligger barene, juggelbutikkene og hotellene tett i tett. I gaten, som er enveiskjørt, strømmer en endeløs rekke av pickup taxier, gatekjøkken på jul og mørkrutede taxier. Det tutes og ropes, og så er det summingen fra folk som kjøpslår om replikaprodukter av kjente merkevarer, musikken fra barene og innkasterne til go-go barene. Det blinker i neonskilt og flashlights, og på noen av diskene danser servitrisene for å fenge oppmerksomhet til sin bardisk og sine jenter (som man kan kjøpe fri for kvelden dersom man ønsker).
Frem trer et inntrykk av et salig kulturkaos, kanskje understreket av den tilsynelatende manglende planleggingen av infrastruktur. Strømledninger på kryss og tvers, bygninger med tilbygg, overbygg og stæsja opp med flashende lys og skilt. Alle luktene, fra grillkull og stekt fisk til kloakk. Menneskene på gatene er her helt tydelig av forskjellige årsaker, alt fra den koselige familieferien, til den lemlestede eldre mann på jakt etter noen som kan elske ham for en kveld.

Jeg er ikke i tvil om at de mørkeste smugene kan tilby de dyriske fornøyelser, og jeg er heller ikke i tvil om at mange kyniske mennesker utnytter menneskenes skrøplighet til å tjene sine skitne formuer. Selv under vårt opphold, ble en bareier skutt ihjel av mafioser inne i byen.
Pattaya, Asia på sitt beste og verste, men først og fremst et sted man kan være seg selv på godt og vondt. Det finnes faktisk gode strender på øyene utenfor, det finnes golfbaner med greener så perfekte at golfballene ruller av seg selv, det finnes førsteklasses restauranter og luksushoteller der man kan nyte den tropiske solen fra private palmehager og bassenger. Men, det er ikke en plass der jeg personlig ville tatt med meg familien på tur. Til det er alternativene for mange!