Meitemarkenes hemmelighet

Jeg har nettopp feiret min 31-årsdag alene på en liten øy.

Ja, helt alene var jeg jo ikke, for Kish Island i Iran er jo befolket med 22000 mennesker. De fleste persere, noen arabere og et lite fåtall vestlige expats som er her i forbindelse med oljevirksomheten i Persiagulfen. Jeg gjorde i 2004 en studietur til Kish, for å vurdere muligheten for et norskeiet treningssenter for HMS i området. I løpet av min uke på Kish, hadde jeg mange interessante møter med øyas myndighetspersoner. Denne lille teksten er det fremste eksempelet på mitt eksotiske møte med ayatollaens land.

Men bursdagen min var av det noe mere rolige slaget, uten andre vestlige til stede, bare meg selv, en lånt bærbar PC og en leilighet full av kakkerlakker.

Vår iranske sekretær og kommunikator Manisjah arrangerte dagen etterpå et besøk hos Mr. Taher hos administrasjonen på øya. Mannen hadde ansvaret for all avfallshåndtering på Kish, og møtet foregikk på den vanlige måte, over en kopp mynte-te på hans kontor. Øya er en frisone, og var tidligere sjahen av Irans feriested. Nå er det et knutepunkt mot Vesten, der man tilforskjell fra fastlands Iran, ikke trenger visum for å komme inn i landet.

Det nye olje og gassfunnet i Persiabukta, South Pars, så ut til å legge et stort press på det lille sårbare samfunnet, en grønn perle som Mr. Taher var sterkt delaktig i å bygge opp. Jeg lot meg imponere over hans omsorg for miljøet på øya, og en rekke problemområder som lå under hans overoppsyn.

For det første var det et generelt problem å kvitte seg med søppel. En liten øy, mange mennesker og et økende trykk på turismefronten. Hvor skal vi gjøre av alt avfallet? Det var innført kildesortering, og det meste av resirkulerbart avfall ble sendt med båt til Dubai eller Europa.

Øya er ikke større enn en sandbanke i havet, bare 90 kvadratkilometer (15 x 6 kilometer) stor, og hvor flyplassen okkuperte det høyeste området, bare 40 meter over havet. Å skaffe grunnvann nok til å holde liv i naturlig og kunstig vegetasjon er en utfordring. Man kan hente ferskvann fra havet, men på grunn av det innelukkede området som Persiabukta er, så begynner saltinnholdet allerede å krype oppover, med den konsekvens at det naturlige livet i havet utenfor gradvis reduserer.

Kish har et lite skogområde på sørøst siden, der det lever en liten flokk med endemiske hjorter, visstnok en helt egen art for øya.

Mr. Taher ville gjerne invitere meg med på tur neste dag, for å se på hjortene hans, og for å se på en av hans store stoltheter, hans meitemark farm!

Og slik gikk det til, at jeg morgenen etter ble hentet av en rød kommunal bil, der Manisjah og hennes sønn også var beærede gjester. Vi tok først turen ut i "skogen", der vi parkerte på et sikkert sted for å observere hjorter, og ganske riktig, her gresset det små antilope lignende dyr som jeg klarte å knipse noen utydelige bilder av. Det skal legges til, at "skogen" ikke var spesielt stor, trærne ikke mer enn to meter høye og svært tynngrodde og at bakken for det meste besto av sand. Om det har finnes naturlige pattedyr av denne størrelsen på øya, så er DNA mangfoldet svært begrenset.... Det var opprettet flere vannings- og matstasjoner i området, for å kompensere for den manglende vegetasjonen på bakken, og for å sikre hjortenes tilhold innenfor tryggheten i det vi kan kalle et naturreservat.

Etter å ha observert hjortedyrene en stund, kjørte Mr. Taher videre til avfallsdeponiet på øya.

Jeg har vokst opp en kilometer unna Pasadalen avfallsdeponi i Porsgrunn, så selve størrelsen på dette deponiet imponerte ingen. Men litt skremmende er det å tenke på at dette var alt Mr. Taher hadde av tilgjengelig areale for å behandle avfall fra en stadig voksende befolkning på en øy så liten av man kan sykle rundt den på en time.

En ganske ny halvåpen bygning på oversiden av deponiet huset den store stoltheten. Produksjonen av humusholdig jord, takket være meitemarker som Mr. Taher hadde fått importert til øya. Det var tydelig at kompetansen på kompost og meitemarker var nybrottsområde, og med de fakter og glød som fremvistes under omvisningen var det som om Einstein hadde funnet opp lyspæra på nytt.

Selve produksjonen av meitemark ble gjort i små trekasser plassert i skyggen inne i bygningen. Der ble de foret med det beste biologiske materialet og vannet jevnlig for å holde fuktigheten oppe.

På utsiden av bygningen var et større område der det var laget kvadratiske kompostbinger av støpte betongblokker. Her foregikk selve humusproduksjonen, tilsatt meitemark fra egen produksjon. Et lag med palmegreier lå over hver binge for å holde på noe av fuktigheten. Det biologiske materialet som havnet i komposten, kom fra de mange kommunale grøntområdene man kunne finne rundt på øya, som i rundkjøringer og offentlige plasser. Grønne lunger som ble vannet og fikset på hver dag.

Vi avsluttet dagen med å returnere tilbake til vårt kontor i sentrum, og da jeg takket Manisjah og Mr. Taher for dagens omvisning, var det med en visshet om at dette hadde vært en av de mest bemerkelsesverdige opplevelser hittil i livet.