Steikende sol og vakre dhower

Hjemreisen fra Iran i 2004, gikk via metropolen Dubai, som ligger på den andre siden av Persiabukta for Kish Island. Kish Air transporterer strekningen med Fokker 50 fly, og det tar ikke lang tid å krysse denne innestengte og viktige tarmen av det Indiske hav.

Jeg hentet bagasjen, og bestemte meg for å mellomlagre den på flyplassen i påvente av mitt fly tilbake til Europa som gikk nesten et halvt døgn senere, midt på natta.

På turen nedover hadde jeg ikke sett stort av Dubai Creek og markedene i byen, så jeg bestemte meg for å bruke noen av de ekstra timene mine på dette.

Jeg hadde denne gangen funnet ut av det offentlige taxisystemet, og ble derfor ikke igjen lurt inn i en privat taxi til dobbel pris. Jeg ble sluppet av ved noe de kalte Iranian Souk, det iranske markedet. Her gikk jeg og ruslet litt, før jeg begynte å spasere langs kaikanten ved Dubai Creek. Det var her jeg oppdaget dhowene, de tradisjonelle arabiske båtene i forskjellige størrelser.

Det finnes forskjellige typer av dhower, alt fra den svært populære og store Sambuk, til de mindre fiskebåtene som lokale fiskere bruker til å komme ut til fiskefeltene.

Tradisjonelt sett er dhow'en en seilbåt, men de fleste av båtene jeg så i havnen i Dubai var motoriserte.

Det sier vel noe om hvilken popularitet denne tradisjonelle båtformen har, når rederne heller moderniserer sine gamle trebåter enn å gå over til stålskrog slik resten av verden benytter. Jeg ble sterkt imponert over dekorasjoner og detaljer, og sugde i meg lukten av treverk, tau og tjære. Jeg lot meg også fascinere at den tilsynelatende tilfeldige stablingen av varer ombord. Jeg håper for skipperens skyld at han hadde kontroll på hvor alle varene hans var stablet.

Det var svært varmt denne dagen, det var i begynnelsen av juni og det nærmet seg den varmeste tiden på året. Jeg bestemte meg derfor for å avbryte ruslingen gatelangs uten beskyttelse av hodet, og ta turen over Dubai Creek til tekstilmarkedet på den andre siden.

Her fikk jeg benytte en annen tradisjonell båttype, en Abra. Turen over elven kostet 1 Dirham og tok 5 minutter. En liten rusletur her, og jeg hadde fått nok kjøpslåing for dagen og returnerte til flyplassen. Der skulle jeg få meg en veldig hyggelig overraskelse, men det er en annen historie.

On behalf of the King of Norway

Indisk restaurant i Petersfield

Sommeren 2011, jeg har steppet inn i K-LAB prosjektet for Aibel, og blir med på kick-off middag på den indiske restauranten Paradise i den lille markedsbyen Petersfield i Hampshire. Vi er en gjeng på omtrent tyve Aibel-ansatte fra Petersfield, Haugesund og Oslo og praten går livlig.

Jeg sitter på skrå overfor en kollega fra Oslo-kontoret som viser seg å være fra Valdres. Vi får da straks mye interessant å snakke om, ikke minst at han har gått i klassen til en av mine bekjente i BKM Drammen.

Ved siden av meg sitter den eneste representanten fra Statoil, vå kunde. På grunn av valdres-gjengens "skrå" samtale over bordet, har vi isolert ham helt fra annen dialog rundt bordet. Vi er så interne i språket, at vår litt eldre Statoil-mann kobler helt ut og drikker jevnt og trutt den ene flasken med Kingfisher øl etter den andre. Til slutt blir han rimelig brisen og reiser seg opp, plinger i glasset, svaier litt og gjør seg klar til en tale. Talen føler han nok at han må holde, siden han er den eneste fra kunden (eller Company), som det sies i mine kretser, til stede. Han åpner munnen og begynner.

"On behalf of the King of Norway, and on behalf of Helge Lund, the President, I would like to thank you for this dinner!"

Vi visste ikke om vi skulle le eller gråte, men holdt en høflig fasade. Vedkommende taler satte seg ned igjen, og begynte med en gang å spørre meg om han hadde sagt noe dumt. Vi svarte neida, og da ble han fornøyd med seg selv. Han sovnet ved bordet før middagen var ferdig, men det kom ikke med i møtereferatet.

Hotellanmeldelse #1 - Utsikten fra 39. etasje

Hvis jeg skulle rangere mitt favoritthotell, fullstendig ut fra subjektiv oppfatning, så ville jeg for øyeblikket stemt på Westin Peachtree Plaza i Atlanta.

http://www.westinpeachtreeplazaatlanta.com/

Jeg kom hit 6. februar 2008, for et to netters opphold. Årsaken var et revisjonsbesøk jeg skulle gjøre i nabostaten South Carolina dagen etterpå. Det var omtrent to timers å kjøre hver vei til bedriften jeg skulle besøke, og fremfor å bo på et lite motell langs landeveien i Laurens, SC, så valgte jeg storbyen Atlanta og dens mange tilbud.

Jeg kom rett fra flyplassen til hotellet, og fikk skjelven da jeg oppdaget at rommet var i 39. etasje. Så høyt hadde jeg aldri tatt heisen opp til hotellrommet før, og hvis nummeret på etasjen betyr noe, så var jeg en svært priviligert gjest.(Bortsett fra at toppen var restauranten i 72. etasje)

Men det var rommets layout som satte meg ut, særlig det frittstående skrivebordet med utsikt over høyhusene og storbyen. Her kunne jeg raskt koble opp mailen og kommunisere med min kontaktperson Barry i CeramTech. Og ikke minst, SunDial restaurant og bar på toppen av verden, med innebygget rotasjon slik at hele Georgia havnet "On your mind" i løpet av en halv middag.

Subjektiv opplevelse av hotellet i øyeblikket: 10
(Antallet etasjer, skrivebordet på rommet, kaffetrakteren)

Utnyttelse av hotellets fasilititeter: 6
(Rakk svært lite, bare å prøvekjøre den roterende restauranten i 72 etasje, som jo var bra nok)

Kult stæsj: 10
(Roterende restaurant i 72 etasje)

Mat og service: 10
(Aviser på døren, express checkout, nydelig mat)

Kvalitet på madrass: 8

Sum: 44 av 50 poeng
Hotellindeks (Score * antall netter) = 88

Da jeg festet med en kjendis og ble kastet ut av skolen

Ja, jeg innrømmer at tittelen er litt spekulativ og i tråd med norsk taboidpresses daglige praksis for å trekke lesernes oppmerksomhet.

For, personen jeg her snakker om var ikke kjendis i 1994. Det skulle han bli i år 2000, da han var en av de sentrale skikkelsene i den andre utgaven av Robinson ekspedisjonen. Senere var han keeper på håndball-laget Raballder i TV2-serien med samme navn. I begge seriene får han beskrivelsen "humørspreder og klovn", og selvsagt var han også det da han gikk parallelt med meg på Bailbrook College i Bath.

Og for å gjøre det fullkomment, hadde han tilnavnet Emil.

Emils rom på internatet på Bailbrook var det første på venstre side når man kom inn døren i første etasje. Det var et samlingspunkt på kveldene, og det var stadig mer eller mindre seriøse ordvekslinger inne hos ham. Slik var det også den aller siste kvelden før vi på kull nummer 1 skulle få vårt diplom og reise hjem etter fullført første semester på den private skolen.

Det må ha vært mye gøy som foregikk, og jeg var også innom rommet hans i løpet av kvelden. Jeg kan ikke huske at det ble drukket alkohol der, men på 18 år kan man glemme både det ene og andre. Uansett var vi alle godt over 20 år, og ingenting ulovlig etter norsk lov foregikk.

Men, etter britisk dydsmønster må det ha vært det, for dagen etter, da vi skulle ha en hyggelig seanse i finstuen og få våre diplomer, var Rektor Siretellerannet rasende. Han leste opp en del navn, deriblant mitt, og vi måtte reise oss opp foran hele skolen og motta vår verbale skyllebøtte av Xanthippe format. "You are a disgrace for your country!" var meldingen vi fikk.

Nåja, vi skulle reise hjem neste dag, så vi bekymret oss ikke stort.

Verre var det med Emil, som skulle være der i enda noen måneder. Han ble nå flygeleder til slutt han også, så helt katastrofe var det nok ikke.

Bildet til venstre er forøvrig hentet fra Robinson ekspedisjonen i 2000, og viser Emil i konkurranse med Truls Pedersen. Emil og Truls var de eneste som ikke ville spise ulovlig mat under konkurransen. Episoden der Truls frir til kjæresten sin midt i ekspedisjonen er fremdeles den mest sette Robinson episoden i Norge. Truls og Emil gjorde også begge to med vekslende hell, TV-jobber i etterkant av reality-deltagelsen. (Truls er fremdeles programleder på NRK)

Meitemarkenes hemmelighet

Jeg har nettopp feiret min 31-årsdag alene på en liten øy.

Ja, helt alene var jeg jo ikke, for Kish Island i Iran er jo befolket med 22000 mennesker. De fleste persere, noen arabere og et lite fåtall vestlige expats som er her i forbindelse med oljevirksomheten i Persiagulfen. Jeg gjorde i 2004 en studietur til Kish, for å vurdere muligheten for et norskeiet treningssenter for HMS i området. I løpet av min uke på Kish, hadde jeg mange interessante møter med øyas myndighetspersoner. Denne lille teksten er det fremste eksempelet på mitt eksotiske møte med ayatollaens land.

Men bursdagen min var av det noe mere rolige slaget, uten andre vestlige til stede, bare meg selv, en lånt bærbar PC og en leilighet full av kakkerlakker.

Vår iranske sekretær og kommunikator Manisjah arrangerte dagen etterpå et besøk hos Mr. Taher hos administrasjonen på øya. Mannen hadde ansvaret for all avfallshåndtering på Kish, og møtet foregikk på den vanlige måte, over en kopp mynte-te på hans kontor. Øya er en frisone, og var tidligere sjahen av Irans feriested. Nå er det et knutepunkt mot Vesten, der man tilforskjell fra fastlands Iran, ikke trenger visum for å komme inn i landet.

Det nye olje og gassfunnet i Persiabukta, South Pars, så ut til å legge et stort press på det lille sårbare samfunnet, en grønn perle som Mr. Taher var sterkt delaktig i å bygge opp. Jeg lot meg imponere over hans omsorg for miljøet på øya, og en rekke problemområder som lå under hans overoppsyn.

For det første var det et generelt problem å kvitte seg med søppel. En liten øy, mange mennesker og et økende trykk på turismefronten. Hvor skal vi gjøre av alt avfallet? Det var innført kildesortering, og det meste av resirkulerbart avfall ble sendt med båt til Dubai eller Europa.

Øya er ikke større enn en sandbanke i havet, bare 90 kvadratkilometer (15 x 6 kilometer) stor, og hvor flyplassen okkuperte det høyeste området, bare 40 meter over havet. Å skaffe grunnvann nok til å holde liv i naturlig og kunstig vegetasjon er en utfordring. Man kan hente ferskvann fra havet, men på grunn av det innelukkede området som Persiabukta er, så begynner saltinnholdet allerede å krype oppover, med den konsekvens at det naturlige livet i havet utenfor gradvis reduserer.

Kish har et lite skogområde på sørøst siden, der det lever en liten flokk med endemiske hjorter, visstnok en helt egen art for øya.

Mr. Taher ville gjerne invitere meg med på tur neste dag, for å se på hjortene hans, og for å se på en av hans store stoltheter, hans meitemark farm!

Og slik gikk det til, at jeg morgenen etter ble hentet av en rød kommunal bil, der Manisjah og hennes sønn også var beærede gjester. Vi tok først turen ut i "skogen", der vi parkerte på et sikkert sted for å observere hjorter, og ganske riktig, her gresset det små antilope lignende dyr som jeg klarte å knipse noen utydelige bilder av. Det skal legges til, at "skogen" ikke var spesielt stor, trærne ikke mer enn to meter høye og svært tynngrodde og at bakken for det meste besto av sand. Om det har finnes naturlige pattedyr av denne størrelsen på øya, så er DNA mangfoldet svært begrenset.... Det var opprettet flere vannings- og matstasjoner i området, for å kompensere for den manglende vegetasjonen på bakken, og for å sikre hjortenes tilhold innenfor tryggheten i det vi kan kalle et naturreservat.

Etter å ha observert hjortedyrene en stund, kjørte Mr. Taher videre til avfallsdeponiet på øya.

Jeg har vokst opp en kilometer unna Pasadalen avfallsdeponi i Porsgrunn, så selve størrelsen på dette deponiet imponerte ingen. Men litt skremmende er det å tenke på at dette var alt Mr. Taher hadde av tilgjengelig areale for å behandle avfall fra en stadig voksende befolkning på en øy så liten av man kan sykle rundt den på en time.

En ganske ny halvåpen bygning på oversiden av deponiet huset den store stoltheten. Produksjonen av humusholdig jord, takket være meitemarker som Mr. Taher hadde fått importert til øya. Det var tydelig at kompetansen på kompost og meitemarker var nybrottsområde, og med de fakter og glød som fremvistes under omvisningen var det som om Einstein hadde funnet opp lyspæra på nytt.

Selve produksjonen av meitemark ble gjort i små trekasser plassert i skyggen inne i bygningen. Der ble de foret med det beste biologiske materialet og vannet jevnlig for å holde fuktigheten oppe.

På utsiden av bygningen var et større område der det var laget kvadratiske kompostbinger av støpte betongblokker. Her foregikk selve humusproduksjonen, tilsatt meitemark fra egen produksjon. Et lag med palmegreier lå over hver binge for å holde på noe av fuktigheten. Det biologiske materialet som havnet i komposten, kom fra de mange kommunale grøntområdene man kunne finne rundt på øya, som i rundkjøringer og offentlige plasser. Grønne lunger som ble vannet og fikset på hver dag.

Vi avsluttet dagen med å returnere tilbake til vårt kontor i sentrum, og da jeg takket Manisjah og Mr. Taher for dagens omvisning, var det med en visshet om at dette hadde vært en av de mest bemerkelsesverdige opplevelser hittil i livet.

Den store og lille Y, samt boksen med hasj

Seminaret i Pattaya var nettopp ferdig, det var igjen to timer av dagslyset og jeg bestemte meg for å skippe middagen og gå på boksejakt (geocaching) i Pattaya. Innen jeg kom tilbake, skulle jeg ha bestemt meg for å kutte ut caching i denne byen for en stund, og grunnen er som følger.

Etter å ha spasert forsiktig gjennom Walking Street, den beryktede gågaten i Pattaya, kom jeg ut i et mer rolig område, der de innfødte dro båtene sine på land, pusset, skrubbet og reparterte dem. Jeg skulle opp til de store "Hollywood" bokstavene, som hver natt lyser opp over byen og forteller alle at her er Pattaya City. Den lille boksen skulle ligge gjemt ved den siste, den lille, Y'en.

Nåja, etter å ha svettet meg rundt hele havna og odden, (som den eneste hvite mannen jeg kunne se),kom jeg endelig opp på veien som førte over åsen opp til utkikkspunktet ved bokstavene. Fra parkeringsplassen gikk en fin liten brolagt trapp, med elegante hvilebenker der armlenene var formet som halen på en sprellende fisk. Trappen sluttet på en stor betongplattform, midt mellom den store Y og A i slutten av Pattaya. Betongplattformen strakte seg langs hele teksten og ga en flott utsikt over byen. Jeg hadde brukt såpass med tid på å finne veien hit, at det nå var blitt skumring. På en utkikksbenk rett ved målet, satt en eldre europeisk herre og klemte på en ung gutt. Jeg gikk rolig forbi, og tenkte at han var like lite lysten på oppmerksomhet som meg, og stoppet opp ved den hvite skjønnskrift Y'en.

En steinhaug foran bokstaven så ut til å være det ultimate gjemmestedet for en cache, og jeg ble svært så forøyd da jeg umiddelbart oppdaget en flott og ny boks som lå der under en stein.

Helt til jeg åpnet den og ristet ut innholdet... Hele boksen var full av små firkantede hasjbiter!

Jeg kastet boksen fra meg, og dekket den med stein igjen. Kikket meg rundt, men ingen så ut til å ha lagt særlig notis til meg. Er det politi her? Jeg var livredd for et øyeblikk og ganske skjelven i buksene. Phuh, jeg trodde noen skulle sprette ut av buskene og kaste meg i et svart hull av fengsel, med fluer og kakkerlakker, skittent vann og tortur.

Noen minutter senere hadde jeg funnet den ekte boksen, og begynte spaserturen tilbake, forbi den meterologiske stasjonen, admiralstatuen oppe på toppen av høyden, forbi politistasjonen og tilbake gjennom walking street til hotellet.

Pattaya - syndens by eller bare kulturkræsj?

Utsikt over Pattaya i solnedgang, fra mitt hotellrom

Det er ikke til å legge skjul på at Pattayas historie som by er av det noe lugubre slaget. Frem til 1960 årene var det en liten fiskelandsby, inntil amerikanere fra Vietnamkrigen ramlet inn for "Rest and Rehab". Inn i gatene ramlet det både menn og kvinner som tilbød alle de tjenester og fristelser som soldatene både trengte og ikke trengte. Mange mener nok at R&R burde erstattes med I&I, Intercourse and Intoxination, dvs sex og narko, noe som ikke er så fjernt fra sannheten, en sannhet som til og med jeg har erfart. Forklaring følger!
Mitt første møte med Pattaya var høsten 2006. Jeg var på min første jobbreise i Thailand, i følge med min prosjektleder. Vi bodde nær det opprinnelige Aibelkontoret i Ban Chang, og hadde egentlig alt vi trengte til livets opphold på strandhotellet der nede. Untatt ordentlig mat for en kresen nordmann! Vi hadde spist på en rekke restauranter, men overalt var det tradisjonell thai bevertning, med Tam Yang Kung suppe og en rekke frityrstekte sjømat alternativer i diverse søre og søte sauser.
En av kollegaene på Aibel kontoret bodde da i Pattaya, på Hard Rock Hotel, og jeg aksepterte derfor ganske enkelt å bli med ham til Pattaya etter en endt arbeidsdag. Taxien slapp oss av på hjørnet av Pattaya Klang og Beach Road, og ut i mylderet forsvant vi.
Jeg hadde allerede erfart girlfriend-fenomenet fra hotellet, der det svært ofte sto små kvinnesko utenfor hotelldøren til andre forretningsreisende, men å komme hit til Pattaya Beach Road var et aldri så lite sjokk. Vi beveget oss 200 meter nedover gaten til en god restaurant, og i løpet av de minuttene dette tok, var jeg blitt dratt i skjorte-ermet av fire-fem damer som bød seg frem. Og for hver av disse var det 40-50 som bare sto i veikanten med en fristerinnes påkledning og vrikket på stumpen i håp om å få en darling for kvelden.
I resepsjonen på hotellet ble det oppstandelse da jeg kom tilbake FØR midnatt, og helt ALENE. Det skjedde tydeligvis ikke ofte. Jeg banket på døren til prosjektleder, som satt og leste i en bok, bare for å forsikre ham om at jeg var OK og tilbake i god behold.

Nå i 2012 var jeg tilbake i Pattaya for å delta på et seminar på Hotell Hilton i byen. I årene som har gått, har jeg lest Jo Nesbø's bok "Kakkerlakkene", hørt hvordan Pattaya stadig oftere nevnes som en ferieidyll også for familier, sett TV-dokumentarer på norsk TV om nordmenn i Thailand og lest i avisene om fremveksten av kriminelle mafiabander i byen. Naturlig nok satt jeg i taxien fra flyplassen med en viss undring om hvordan byen hadde utviklet seg på disse årene.
Og byen har forandret seg ganske merkbart. Det har dukket opp en hel rekke store hoteller, blant annet hotellet vårt, som var bygget over det som skal være et av asias største beachfront kjøpesentre. Selv bodde jeg i 29'nde etasje, men over meg var det flere etasjer med executive suites. Eiendomsmarkedet i byen er hett som Sahara, og salget av condomiums går unna med rekordfart.
Myndighetene i byen har forsøkt å rydde opp i prostitusjonen på Beach Road, og nå var det langt bedre å rusle gatelangs enn tidligere. Jeg våget meg faktisk helt ned i Walking Street en kveld, på vei tilbake fra min skremmende narkotikaopplevelse, som følger i et eget blogginnlegg. Men særlig fredag og lørdag kveld, satt det fremdeles gatehorer langs fortauskanten hele veien nedover gaten.
Antallet turister er nå oppe i 4 millioner besøkende hvert år, et heftig antall. Vi er allerede i Asia, så det er naturlig at det er turister også fra Kina, Korea, Japan og Australia. De fleste gruppene med single menn, og de fleste ektepar jeg møtte, så for meg ut til å være Øst-Europeere. Og midt oppe i alt var det enkelte europeiske familier.

Jeg vil ikke beskrive byen som en badeby, da vannet er skittent og lukter kloakk. Solsenger dekket hele stranden i bukta, og innimellom lå det båtfirmaer som tilbød scuba-diving, vannscooter og paragliding muligheter. Mellom stranden og veien, går en bred fotgjengeraveny som zik-zaker seg mellom kokospalmene.
På bysiden av Beach Road ligger barene, juggelbutikkene og hotellene tett i tett. I gaten, som er enveiskjørt, strømmer en endeløs rekke av pickup taxier, gatekjøkken på jul og mørkrutede taxier. Det tutes og ropes, og så er det summingen fra folk som kjøpslår om replikaprodukter av kjente merkevarer, musikken fra barene og innkasterne til go-go barene. Det blinker i neonskilt og flashlights, og på noen av diskene danser servitrisene for å fenge oppmerksomhet til sin bardisk og sine jenter (som man kan kjøpe fri for kvelden dersom man ønsker).
Frem trer et inntrykk av et salig kulturkaos, kanskje understreket av den tilsynelatende manglende planleggingen av infrastruktur. Strømledninger på kryss og tvers, bygninger med tilbygg, overbygg og stæsja opp med flashende lys og skilt. Alle luktene, fra grillkull og stekt fisk til kloakk. Menneskene på gatene er her helt tydelig av forskjellige årsaker, alt fra den koselige familieferien, til den lemlestede eldre mann på jakt etter noen som kan elske ham for en kveld.

Jeg er ikke i tvil om at de mørkeste smugene kan tilby de dyriske fornøyelser, og jeg er heller ikke i tvil om at mange kyniske mennesker utnytter menneskenes skrøplighet til å tjene sine skitne formuer. Selv under vårt opphold, ble en bareier skutt ihjel av mafioser inne i byen.
Pattaya, Asia på sitt beste og verste, men først og fremst et sted man kan være seg selv på godt og vondt. Det finnes faktisk gode strender på øyene utenfor, det finnes golfbaner med greener så perfekte at golfballene ruller av seg selv, det finnes førsteklasses restauranter og luksushoteller der man kan nyte den tropiske solen fra private palmehager og bassenger. Men, det er ikke en plass der jeg personlig ville tatt med meg familien på tur. Til det er alternativene for mange!