Hva skjedde med M/S Polarland

M/S Polarland vei kai i Vancouver 1.03.1967

Jeg startet denne bloggen med noen betraktninger rundt Haugesund Mekaniske Verksted, og om å ha et sterkere forhold til skipene som har rullet ut fra dokken her opp gjennom årene. I dag har jeg oppdaget en historie som er spennende, og som følger opp den første artikkelen på bloggen.

Året er 1966, det er Vietnamkrig og romkappløp ute i den store verden. I England er det VM i fotball, der finalen avgjøres med et meget omdiskutert mål via tverrligger og strek. Her hjemme er Per Borten statsminister for en borgerlig koalisjonsregjering, og norsk skipsindustri stormer fremover.

På Risøya har Haugesund Mekaniske Verksted nettopp fullført sitt skip nummer #29, som får navnet M/S Polarland. Det er et langt og slakt skip, over 160 meter fra baug til akter, og veier nesten 13000 bruttotonn. I buken har det en 6 sylindret dieselmotor fra Götaverken med 8400 hestekrefter. Det er skipsreder Richard Amlie som har bestilt båten, som umiddelbart blir satt i trafikk. Bildet over er tatt ved kai i Vancouver den 1. mars året etter.

D/S Polarland

Rederiet har også tidligere hatt en båt med navnet Polarland. Det var et betraktelig mindre skip, dampdrevet, og bygget i 1923 hos Laxevaag Maskin- & Jernskibsbyggeri, nummer #135. Dette skipet inngår i Norges kanskje stolteste skipsperiode, da våre modige krigsseilere trosset trusselen fra tyske ubåter og sørget for viktige forsyninger til de allierte. Men, den 4. Januar 1945, mens båter frakter malm i konvoi SH 194, blir det torperdert av den tyske ubåten Kurt Dobratz og synker på 15 sekunder. Av mannskapet på 23, er det bare 5 som overlever ved å klamre seg til en flåte.

Den nye Polarland går i tjeneste for det norske verftet frem til 1977. Da ble det solgt for første gang, til Delina Shipping Ltd, på Cayman øyene. Enda et norsk skip som selges brukt til utlandet når det selv erstattes av nyere og mer moderne utstyr. Det nye rederiet svinger malerkosten, og skipet heter plutselig Iscelu.

Fra Cayman øyene går ferden videre til Tyrkia og Istanbul i 1981, og i 1989 videre til Taiwan. Skipet heter nå Lung Hao, og seiler under Panama flagg.

Ikke lenge etterpå, mens skipet seilte utenfor kysten av sitt nye hjemland, kom det ut for en tyfoon, kraftige stormer som forekommer i Asia. Det kom ut av kurs, og den 12. september 1989 går det på grunn og synker.

M/S Polarland endte sine dager på havbunnen, og kan i dag finnes som skipsvrak på mange dykker-sider. Vil du besøke dette gamle HMV skipet, må du på med drykkerdrakt og oksygenflasker. Noe vanskelig, men dog mulig!

Houston - et kruttsterkt førsteinntrykk

Ikke for sarte mager, Texas Bar-B-Q...

Flyplassen i Houston heter George Bush Intercontinental Airport. Flyselskapet Continental har, passende nok, en base her. Flyplassen har 5 terminaler, med navn fra A til E. Jeg lander her om morgenen torsdag 9. februar 2008, kommer inn på terminal E og må gå gjennom lange haller for å nå bagasjebåndene. Alle skiltene i terminalen er tospråklige, engelsk og spansk. Rett foran meg går et ektepar med skikkelig Texas-stil, cowboyhatt og frynset skinntrøye.

Det er 10 minutter med shuttle-buss for å komme til leiebilområdet. Her får jeg utlevert en splitter ny Toyota Camry! Den hadde jeg ikke regnet med..... Etter noen kilometer begynner det å bråke voldsomt på bakhjulet, så jeg må stoppe inntil veien for å sjekke. Der finner jeg en plastikkpose klistret til det limet som en gang holdt merkelappen på det nye dekket.

Ganske snart kommer jeg ut på Sam Houston Tollway, en enorm motorvei som går rundt hele byen. Kryssene jeg kjører gjennom har minst 4 etasjer, og kan romme flere Drammen Havn hva antall biler angår. Jeg kan hele tiden skimte skyskraperne langt der borte. For et enormt område denne byen dekker!

Jeg husket ikke nummeret på adressen til vårt kontor i Houston, men gaten heter Jackrabbit Road. Jeg begynner ganske enkelt med nummer 1 og jobber meg utover. et stykke å kjøre, men til slutt kommer jeg til nummer 8909. Et flott og stort bygg, mye bedre enn forventet. Ikke noe Aibel skilt, men Drilling Controls Inc.

Også her blir jeg møtt med et skilt med navnet mitt på, dette er tydeligvis en praksis som amerikanerne forstår deg på.

Jeg ankommer kontoret i passe tid til lunch, og Tom og Rob tar meg med på en Texas Bar-B-Que restaurant i nærheten. Det er et sted som ser ut til å passe en blanding mellom truckdrivers og cowboy, og den er en tanke mer ville vesten enn jeg var mentalt klar for. Men, det er jo her vi er, så det får bare stå til!

Vi blir servert røyket og skivet biff, pølse og en masse heftig sterk  BBQ saus. Smaken av sausen er underlig, jeg vet ikke om den smaker godt, eller om jeg er kvalm. Sikkert er det at den umiddelbart lager stormende uro i magen min. Selv om jeg er svært sulten, så tar jeg det litt rolig med den sausen, og tygger meg gjennom biffen uten hjelp. Pølsa står forresten ikke langt tilbake fra polske grove, fettfylte militære pølser.

Ved siden av restauranten er den en flyplass for småfly. Lurer på om denne sausen hadde fungert som drivstoff? Har det rakettmotorer kanskje?

Rob og Tim gliser nok ekstra over den
brennheite velkomsten de ga meg