En av de mest proffe leverandørene jeg har revidert er den tyske bedriften Georg Jordan Gmbh i den lille byen Siegburg i nærheten av Køln. Her produseres det isolatorer til tysk jernbane av støpt epoxy, og det er også her de firkantede Viec elementene støpes. Ved mitt andre besøk her, hadde de nettopp bygget en ny fabrikkhall som var bygget med utgangspunkt i støpeprosessen, effektiv og kortreist.
Jeg hadde lagt opp besøket slik at det ble en lang dag med intervjuer, og jeg rakk ikke siste fly hjem fra Frankfurt. Etter ha sagt farvel til min venn direktøren (Der Geschäftsfürer), dro jeg derfor ut på et lite tysk eventyr om kvelden.
Jeg hadde sett meg ut Drachenfels, en borgruin høyt over Rhinen. Det ble tidlig mørkt, det blåste opp til storm og jeg rakk akkurat siste toget opp til toppen som eneste passasjer. Der nøt jeg den enorme utsikten over elven i noen minutter i en trolsk stemning, mens linjene om Die Lorelei fra tysktimene surret gjennom hodet mitt. På andre siden av elven så jeg lysene fra Bonn, Beethovens by, og litt lenger nord kunne jeg se spirene til den enorme katedralen i Køln. Sinnet var blitt så åpent av alle disse inntrykkene at jeg følte borgruinene med sine hvelvinger dirret av liv. Det var nesten så jeg undret meg over at togføreren kunne være så rolig da vi dro ned igjen. Han lengtet antagelig hjem til sin Franfurter pølse med sauerkraut og en diger klem fra kona.
Videre gikk veien inn i Ahr dalen, en sideelv til Rhinen. Ahr er det mest kjente rødvinsområdet i Tyskland, men i mørket på vei innover dalen, så jeg ingenting annet enn tomme landsbyer. Hotellet jeg hadde bestilt lå i Rech, Hotel Haus Appel. Billig, og akkurat passe bygdehotell med stil. Enklere standard på rommet er det sjeldent man opplever. Men, servicen var det ingenting å si på. Hotelleieren sto selv i resepsjonen, og vi avtalte et besøk hos en lokal produsent neste morgen.
Jeg var sulten, og dro ut for å spise middag. Hos en av de mest anerkjente produsentene i dalen, Werner Näkel i nabolandsbyen Dernau, var det også restaurant. Her slo jeg meg ned og spiste en nydelig lokal rett akkompagnert av husets egen vin, med høy score i vinkatalogene. Jeg var den eneste gjesten, tydeligvis var turistsesongen vel passé, i et intimt spiserom med mørke takbjelker og remedier fra bondelandet, samt utstoppede dyr som dekorasjon. Jeg går ut fra at kokka på kjøkkenet var stor og rund, med røde eplekinn og kyse. Det passer liksom inn i denne Brødrene Grimm settingen.
Neste morgen møtte Hotelleieren meg ved frokostbordet og ba meg følge ham oppover dalen til Mayschoss. Nå fikk jeg endelig se hvordan vinstokkene var plantet i etasjer, møysommelig stablede terrassemurer i dalsidene, kilometer på kilometer. Et aldeles praktfullt syn i deilig solskinn, fremdeles dryppende av fuktighet etter uvær og regnskyll de siste dagene..
Min vert tok meg altså med til vinkooperativet i Mayschoss - Altenahr, der han personlig viste meg rundt i produksjon og vinkjeller. Fat på fat med god vin fra Spätburgunder druen var lagret for eksport, og jeg kjøpte selvsagt min kvote i den tilhørende butikken. Omsider trykket jeg min vert i hånden som takk og farvel, og satte panseret i retning Frankfurt og formiddagsflyet ut av eventyret og hjem til forpliktelsene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar