 |
| Concert of Arias, finalen i HGO's talentkonkurranse, oppkalt etter Eleanor Searle Whitney McCollum (1908 –2002), som var forkjemper for kulturlivet i Texas' største by, Houston |
Det er fredag, og siste arbeidsdag
på denne turen til USA, som har inneholdt to leverandørbesøk og som nå
avsluttes med et samarbeidsmøte hos kollegaer i Houston om utarbeidelse av en
ny arbeidsprosess for teknologiutvikling.
Jeg har igjen denne kvelden før jeg på
morgenen setter meg på flyet hjem til familien. Som vanlig har jeg scrollet
gjennom "hva skjer" sidene, og denne gang har jeg fått billetter til
byens operahus. Jeg reiser fra jobben kl 1615 og er på hotellet tre kvarter
senere. Hviler en halvtime og prøver å stryke blazeren min, skal være i operaen
kl 1900.
Allerede her ser jeg, syv år
etterpå, at den som besøker Houston må være forberedt på å bruke tid på å
forflytte seg. Byens utstrekning er stor, og på veien mellom Marriott hotell
Galleria og Jackrabbit Road, der jobbens kontorer lå, passerte jeg hver dag et veikryss
med 4 etasjer, en enorm betongkonstruksjon "midt på prærien", og alle
disse motoveiene har 8-12 felt.
 |
| Veikrysset jeg kjørte hver dag til jobben, der Hwy 290 W krysser Sam Houston Parkway |
1730 er jeg ute i bilen på vei mot
sentrum. Jeg burde ha spist noe, men satser på å finne noe der inne. Møter
raskt køen, og står bom stille. Hvor mange biler er det egentlig i denne byen?
Det er tett trafikk i begge retninger. Skifter de på å være i sentrum?
Omsider svinger jeg av I-45 rett
inn i skyskraperjungelen. I solnedgangen finner jeg et halvtomt parkeringshus
ved Bajou-elven, parkerer bilen og tar heisen til toppen for å ta noen bilder
med mobilen. Bildene er ingen god reklame for tidlige megapixel kamera.
På gaten spør jeg meg for, og
finner raskt teateret. Har 20 minutter ekstra, men finner ingen hurtigmatkjede.
Tusenvis av små, stærlignende svarte fugler med lange haler og lange, spisse
nebb sitter og skråler aldeles forferdelig i parken rundt teateret. Kanskje er
det for å mobbe meg, eller er det et illevarslende omen om en ulykke på reisen?
Rundt hjørnet, og snakk om å komme
til et snobbete arrangement! Utenfor salen står limousinene. De andre snobbene
kommer i svarte luksusbiler som sjåfører på rekke og rad står klar til å kjøre
i garasjen. Nøklene samles på en stor tavle, der en fet mann med hvit skjorte
og vest har full kontroll.
 |
| Skyskrapere i Houston |
 |
| Skyskrapere i Houston i solnedgang |
Vi går inn på en rød løper, viser
billettene våre, og får et glass champagne stukket i hånden. Den er kald og
god, og får meg til å slappe av mens jeg beskuer folkemassen i lokalet. Her er
det hvitsnipp og sløyfer, ballkjoler og perlekjeder, og avisjournalister går
rundt og tar bilder av de som går for å være noe. Det virker som om alle
kjenner alle, men så snart jeg er kommet meg litt opp i trappene og får
oversikt, ser jeg at det er mange som meg, litt mer tilfeldig besøkende og
sikkert også andre forretningsfolk på solotur.
 |
| Det vrimlet av fine folk i foajeen, og jeg unnet meg et glass champagne for å salutere kveldens begivenhet |
Houston Grand Opera er privat
bygget og finansiert. Det står noen store banker og andre bedrifter bak, Dette
forklarer nok litt av personfokuset på den røde løperen. Noens penger har
bygget dette, og det fortjener selvsagt oppmerksomhet. Institusjonen her har
britisk ledelse, og de har ambisjoner om å bli verdens beste akademi for unge
sang talenter. Dagens forestilling er nettopp finalen i den årlige
sangkonkurransen, så jeg har havnet midt i hjertet av kulturprogrammet her i
oljebyen.
Salen er ikke mer enn 20 år
gammel, og er ikke spesielt overdådig, faktisk ganske strippet for slikt.
Rødfargen fra løperen ute, og fra det offisielle programmet, går igjen i
dekoren, røde tepper og røde seter. Jeg må ta heisen opp til 5. etasje for å
komme ut på mezzaninen, som er kjempebratt. Har sete FF-E1, som er helt nede
ved kanten, ganske midt på. Kikker rett ned på fiffene under meg.
Til Eleanor McCollum Competition
var det påmeldt over 400 deltagere, fra 10 forskjellige land. Når vi nå er
kommet til finalen, the Concert of Arias, er det en mexikaner, en armener og
seks amerikanere igjen. Bare 3 av dem er jenter, 2 sopraner og en
mezzo-sopran.
Alle de 8 finalistene synger en
selvvalgt arie, og deretter velger dommerne en av de ariene som kandidatene har
satt opp som alternativer i programmet.
 |
| Fra den bratte mezzaninen før forestillingen begynte. Jeg hadde plass nede ved rekkverket, en utmerket plass for å høre og betrakte |
Etter 16 arier var det pause, og
vi skulle gi vår stemme på den vi mente var best. Jeg stemte på den ene
sopranen, som sang veldig bra på det stykket dommerne hadde valgt for henne, en
arie fra Händels opera Giulio Cesare. I rollen som Kleopatra, en av operaens
mest krevende og inspirerende roller, synger sopranen 8 sanger. Personlig synes
jeg dette var vinneren, og puttet en lapp med hennes navn på i en boks i
foajeen.
Etter pausen var det
presentasjoner av de som hadde gitt penger til operaen, og noen av disse holdt
taler. Det ble vist bilder av noen av de som har sunget i HGO i de 30 årene den
har eksistert, masse klapping og jubel når favorittene kom opp. Mest jubel var
det da de peneste sopranene kom på skjermen, da hørte du mannfolka brumme sitt
bifall og enkelte av dem ropte Bravo!
Så ble vinnerne presentert, og min
favoritt vant både publikumsprisen og juriens premie. Hun het Caitlin Lynch, og
hennes senere karriere kan dere lese på hennes hjemmesider.
 |
| Vinnerne av finalen |
Etter forestillingen skulle fiffen
spise buffet, mens vi andre tok bena fatt. Jeg ruslet rundt i downtown for å
finne en restaurant, men fant ingenting som fristet. Dårlige greier. Minst 3-4
andre store saler her i Theatre district, bla Jesse James Hall for Performing
Arts, som huser Houston Symphony Orchestra. Andre steder var det musikaler. Jeg
fant bilen igjen og kjørte til hotellet.
Bestilte en kyllingsandwich med
pomfrit, og begynte på en meksikansk spillefilm som var så dårlig at jeg sovnet
fra den ca. 2300.
