fredag 16. september 2011

Bilcrash og Swindon Town

Med dette innlegget går jeg helt tilbake til starten av min yrkeskarriere, da jeg begynte på Luftfartsverkets flygelederstudium sommeren 1994.

Mye kan sies om skolen vår Bailbrook College, og jeg vier nok en artikkel til selve skolen på et senere tidspunkt. Viktigere er det å få med at jeg hadde egen bil, med registreringsnummer F481SAD, en lyseblå Ford Escort. Den brukte jeg for det meste til å komme meg til og fra Didcot der jeg besøkte BKM venner og gikk på møte på søndagene.

Denne aktuelle dagen var en lørdag. Vi var lei av eksamenslesing og bestemte oss for å ta turen fra Bath til nabobyen Swindon, ca 30 minutter å kjøre. I bilen fikk jeg med meg mine beste kamerater fra skolen, Bjørn, Eirik H. og Morten. Det hadde regnet, så veien var våt, men solen var begynt å skinne gjennom.

Hensikten med turen var å oppleve en av norges største fotballstjerner på den tiden, Jan Åge Fjørtoft. Han spilte på Swindon Town FC, som hadde startet turen nedover divisjonene etter å ha vært i toppserien. Jan Åge hadde på dette tidspunktet sikret norsk deltagelse i fotball-VM med en snæksen finte på Polens keeper, og gitt målgivende pasning til Kjetil Rekdals seiersmål mot Mexico i mesterskapets åpningskamp.

Vi, som nå var norske studenter i England, følte et nasjonalt fellesskap med fotballspillere på balløya, og brukte selvsagt mye tid på spillrommet oppe i baren der vi fikk med oss de fleste kamper med norske spillere i aksjon. Vi så Erland Johnsen for Chelsea og Lars Bohinen for Nottingham Forest, men på TV var det lite å se til den nevnte Fjørtoft som spilte i 1. divisjon.

Det var en oppstemt gjeng som dro av gårde, og fantasien løp litt løpsk når en håndfull livsglade 20-åringer endelig slipper ut fra bøkenes fangenskap.

Det gikk bare 2 minutter før bilen foran oss plutselig stoppet ved et fotgjengerfelt. Dette var ikke noe jeg som sjåfør forventet, for det var ikke vanlig i UK. Og siden jeg var minst like opptatt av å diskutere med passasjerene mine som å kjøre bil, så smalt vi selvsagt inn i bakenden på den sorte familiebilen foran. Heldigvis gikk alt godt med passasjerene, men "Sad Sam", altså bilen, fikk seg en liten knekk. Radiatoren virket aldri skikkelig etterpå. En av jentene i baksetet på bilen foran klaget litt på vondt i nakken, men vi shaket hands og kunne kjøre videre.

Som en kuriositet, så viste det seg at sjåføren foran meg var instruktør på en annen Air Trafic Control skole, i Bournemouth, og kjente godt instruktørene våre på Bailbrook. Litt flaut, men OK.

Et resultat av forsinkelsene ved kollisjonen, litt etterfylling av radiatorvann på et par bensinstasjoner, og navigasjonsutfordringer gjennom sentrum av Swindon, (blant annet gjennom en av tidenes verste rundkjøringer, rett utenfor stadionet) ankom vi County Ground stadion midtveis i første spilleomgang. Vi hørte lyden av den sagnomsuste engelske toppfotballen, men en stengt billettluke var alt som møtte oss på utsiden.

Av en eller annen grunn, så dukket det plutselig opp en funksjonær som kunne hjelpe oss, og endelig kunne vi klatre opp trappene til tribunen og bivåne fotball i sportens fødeland for første gang.

Jeg husker ikke mye av kamhandlingene, før det som skjedde mot slutten av kampen. Motstanderlaget var Southend United, og gjestene ledet 2-1. Vi fikk høre at den norske spissen hadde scoret i første omgang, noe som utløste en viss skuffelse.

Det er interessant å nevne at laget Swindon FC, som tidligere nevnt, ikke opplevde mye suksess i denne perioden. Laget hadde nettopp avsluttet en sesong i Premier League, som det dårligste laget noensinne, kun 5 kamper vunnet og over 100 innslupne mål. I nåværende sesong klarte de å rykke ned for andre året på rad, og de poengene de klarte å karre til seg fikk den kjente nordmannen mye av æren for. Dette forklarer hans posisjon på listen over legender i klubben.

Og selvsagt, noen få minutter før kampslutt scoret Jan Åge Fjørtoft sitt andre mål for dagen, med oss på tribunen. Han gjorde sin vanlige feiring, med armene strekt ut som et flygende vesen, og jublet foran hjemmefansen på tribunen motsatt av der vi satt.

Etter kampslutt ventet vi på utsiden av spilleutgangen, og fikk til slutt betaling for dagens strev. Vår mann kom ut, og var åpenbart overrasket over at nordmenn fortsatt fant frem til hans for tiden skyggetilværelse i fotballen. Så overrasket var han, at han spontant inviterte oss inn i players lounge. Desverre for oss, så kom han ikke inn døren, da den var låst for inngang fra utsiden. Det er jo et sted man vanligvis tar seg god i på vei UT av stadionet.

Hva vi snakket med Fjørtoft om i den tiden vi sto der utenfør døren til Player's Lounge? Vel, alt jeg kan huske er at vi fortalte om skolen og klassen vår, Bjørn fortalte at hans nyfødte sønn hadde samme navn som Jan Åges ettåring, og så måtte jeg selvsagt plumpe ut med detaljer om min store familie, som var omtrent alt jeg var stolt av på den tiden... Jan Åges kommentar var "kommer du fra et sted der man ikke har hørt om prevensjon". Han skal ha det, at replikkene satt løst også på den tiden! Men, jeg hadde jo ikke behøvd å trekke dette opp som tema i det hele, og hele denne dagen og seansen har jeg i ettertid sett på noe av det mest mislykkede jeg har foretatt meg i livet.

Men, vi fikk våre autografer, og vendte tilbake til eksamenslesingen på Bailbrook, om enn med blandede følelser.




Utfyllende informasjon om Swindon Town FC finner dere på Wikipedia:


Interessant nok er Jan Åge Fjørtoft fremdeles rangert som en av topp 10 spillerlegender i klubben!

tirsdag 30. august 2011

M/S Farland - Haugesund Mek. Verksted hull #18

MS Farland, det 18 skipet som ble bygget på HMV
Administrasjonsbygget ved Aibel Haugesund, en bydende kjempe i rød og hvit mur som ønsker deg velkommen når du krysser Risøybroen. I sterk nordavind er det godt drag i de norske flaggene på brua og i Aibel flagget på toppen av bygningen. Jeg ser sørover mot Karmsundbroen, og lurer på hvordan det er å ha bil med stort vindfang der borte akkurat nå.

Flaggrutens hurtige westamaraner er tomme for passasjerer, det er ingen som ønsker seg sjøsyken, verken på 3 timersturen til Bergen eller den mye kortere overfarten til Stavanger, normalt unnagjort på 80 minutter. Jeg kryper så godt jeg kan under betongrekkverket, men merker som alle andre at man aldri slipper unna vinden på denne broen.

Jeg har nettopp forlatt møterommet i syvende etasje i adminbygget. 2 dagers praktisk innføring i ledelsesverktøy. Det føles ærerikt, å opptas som leder med personalansvar i en slik tradisjonell bedrift, over 100 års historie i veggene. Alle disse nye programmer, sjekklister og databaser, praktiske øvelser og øvelser, det er innvielsesriter i et hemmelig samfunn av industriens elitearbeidere. Nei, ikke arbeidere som de som svetter i kjeledresser og venter på skipsfløytens magiske signal om at klokken er 3 og dagen slutt, men de som sitter i sine ventilerte kontorer med ryggsmerter, venter på muligheten til å slippe ut i frisk luft og som hele tiden har krav på seg til å komme med smarte tanker, praktiske løsninger og å være oppdatert på papirarbeidet. Samtidig skal man holde seg oppdatert på fremtidsutsiktene, få inn en liten chat med direktøren, forutse og ta høyde for kommende problemer, holde sine ansatte engasjerte og fornøyde, og attpåtil ha overskudd til å sykle Birken på 3,5 timer.

Kaffemaskinen leverte bare oppvaskvann i dag, og da alvoret tynger og pensumet krever sin mann, er forbruket høyt. Vi må ned i etasjen under for å hente oss koffeinrik drikke. Her nede i sjette etasjes trappeavsats blir man hensatt til fortiden, for i glassmonterne står gjenstander fra gammel tid, "det var de tidene" sier man når viktige gjester geleides opp trappene til styrerommene, og så sveiper man hånden over den lange rekken med blå bøker som dokumenterer de stolte skutene som i sine respektive tider.

Jeg tenker, at når jeg nå er innviet, så bør jeg ha et sterkere forhold til disse båtene, og besluttet å lete opp litt informasjon om dem. Det var ingen lett oppgave, og jeg lurer, "er det noen som har skrevet bok om HMV's historie?". Noen Haugesundere bør vel vite svaret på dette.

Etter litt googling fra rommet mitt på Rica Hotell Saga, har jeg kommet over hull nummer 18, det vil si den 18. båten som ble bygget her på verftet. Båten M/S Farland ble bestilt av skiprederen Sverre Farstad, som den første båten i det nystartede rederiet i 1959. Det ble bygget til å frakte bulk, og er i bildet over i ferd med å losse jernmalm i Barrow, UK den 14. april 1960. Jernmalmen kom fra Sierra Leones en gang så travle havneby Pepel, Bildet og informasjonen har jeg funnet her:



Name / Owner: FARLAND IMO number: 5404483. (I/S Farland, Sverre A. Farstad & Co., reg: Aalesund, Norway).
Year built / Builder: 1959-11, Haugesund M/V A/S, Haugesund, Norway. (Yard No: 18)
Details: 6,458 gt (10,510 dwt) ;

Dimensions: length: 427 ft breadth: 57 ft; single screw motorship, 12 knots (14 kn max).


Skipet ble senere solgt og skiftet navn til M/S Garland. (Noen som liker oscar-vinnende damer?). Det ble ombygget i 1970 og sank så i 1975. Mer info følger (kanskje)......