De kongelige orkideers spa

Jeg er ikke noe spa menneske, og synes det er bortkastet tid og penger å kjøpe vidunderkurer, kremer og vulkansteiner. Og jeg synes det er tåpelig å tusle rundt i badekåper mellom badstuer og kar med forskjellige typer damp og vann. Men, jeg har et unntak! Jeg tror på at godt stell med føttene og stimulering av nervebanene som sprer seg derfra opp i hele kroppen, er godt for oss.

Derfor er det svært passende at en flyplass jeg kjenner godt, hovedflyplassen i Bangkok, har et lite spa der reisende på businessklassene kan få en halvtime gratis fotmassasje. Dette pleier jeg å benytte meg av hver gang jeg reiser hjem herfra.

Forestill deg at du har jobbet en intens uke i solsteiken, har gått kilometre med vernesko og kjeledress på modulene, og du gleder deg til å legge komfort setet ditt bakover og sove deg hjem til Norge. Du åpner dørene med de festlige dørklinkene formet som kvinnehender, og blir ønsket velkommen av de sedvanlige smilene, to håndflater mot hverandre og et "sawadee"!

Du blir ført inn i et halvmørkt rom, persiennene er trukket for vinduene så støyene fra de millionene med mennesker som passerer forbi der ute blir borte og du er alene. Rommet er møblert med mørke tremøbler, du synker ned i en ørelappstol og legger føttene på en liten puff. Lysestaker i gull og harpemusikk er med på å sette stemningen. Du rekker et sekund med mental avslapping før massøren kommer inn.

Hun er liten, som thaier flest, og er kledd i vide haremsbukser i silke med broderier. Kontrasten til svensken i naborommet som insisterer på å beholde sokkene på er stor. Hun vasker føttene dine med varme håndkler, og myker dermed opp den slitne huden på fotbladet. Vannet er lett parfymert, det lukter mynte så du kjenner det svir ørlite i neseboret.

Hun har sterke fingre, det kjenner det når hun har tatt krem på og begynner å kna musklene i foten med begge tomlene. Harde bevegelser, hun vet hva hun gjør. Men, det gjør godt, du kjenner at fotsvettekjertlene skremmes til taushet, og du kjenner at dine stive skuldre sakte senkes ned i "være hjemme" stilling.

Før du vet ordet av det, har du sovnet, og du våkner igjen når halvtimen er over, beina er sånn passe mørbanket, og du kjenner deg på ny klar til å ta skoene på og hverdagens skritt og tråkk med optimisme

Noe jeg er svak for (erkjennelse)

Fleece hotel i Cirencester - et åsted

Jeg prøver å holde jobb og privatliv adskilt, men siden jeg er så svak for dette jeg nå skal skrive om, så har jeg ikke alltid klart dette.

Til gamle arbeidsgivere, så håper jeg dere kan ha meg tilgitt!

Jeg er nemlig svak for gamle, utmurte bindingsverkhus!

Du vil kanskje si at dette ikke er verdens verste svakhet, og det er vel derfor jeg ikke har hemninger med å skrive om saken.

Bindingsverkshus i Shrewsbury

Fascinasjonen startet antagelig på pauserommet ved Stavanger Kontrollsentral. Vi hadde gjerne en times pause mellom øktene i sektor, og det fantes mange varianter av hvordan denne hviletiden blir utnyttet. Vi hadde ikke egen TV hjemme på den tiden, og her på jobb var det satelitt TV. Som erklært anglofil, ble det derfor noen livsstilprogrammer på BBC på meg, og det var her jeg en dag så en dokumentar om engelske bindingsverkshus. Spesielt var det et flott hus med tårn som siden ble mitt referansepunkt på hva som er et fint hus.

To ganger i min senere karriere har jeg tilpasset mine jobbreiser slik at jeg har opplevd steder med bindingsverkshus. På en reise i England, der jeg skulle kjøre fra Bolton til Stonehouse, la jeg turen innom den historiske byen Shrewsbury. Shrewsbury, og bøkene om munken Cadfael, blir nok et eget notat, men byen imponerte meg med sin fantastiske bysentrum.

Fra markedsplassen i Siegburg

Ved en annen anledning valgte jeg å ikke overnatte på det eneste hotellet i Stonehouse, som ligger i The Cotswolds, et naturskjønt og populært område nord for Bath. I stedet stoppet jeg i den nærmeste lille byen Cirencester, på et hotell som heter Fleece Hotel. Midt i sentrum, der deler av hotellet ligger i et eldgammelt, knakende bindingsverkshus. Jeg fikk et rom på loftet, og så skjevhetene på nært hold. Kombinert med god, gammeldags engelsk frokost på morgenen, et flott opphold.

I tillegg til de bevisste handlinger over, så har jeg også opplevd bindingsverk i både Tyskland og Frankrike. Som ved torget i byen Siegburg, der en av de viktigste leverandørene til en tidligere arbeidsgiver ligger.

På privat tur har jeg to ganger vært i byen Beaune i Frankrike.

Men, jeg har til gode å besøke Alsace!

Beaune

Alsace